131113

Jeg er veldig glad i jobben min. Stolt over arbeidsplassen i helseinstitusjonen. De gode kollegaene.
De varierte arbeidsoppgavene med passelige blanding mellom utfordringer, ansvar og "plankekjøring".
Faktisk har jeg sagt og tenkt ofte at "å gå på jobb er like fint som å danse". Og ment det. Og jeg er en som elsker å danse.

Nå?
Halter det med "dansetrinna" på arbeid om dagen. Smooth salsa er omgjort til en haltende masurka. Nedskjæringer siste året svir. Kommunaløkonomi er ikke spøk. "Når krybba er tom, bites hestene", sier ordtaket. Det gjør noe med arbeidsmiljøet. Det gjør noe med meg. De totale ressursene strekker ikke til i forhold til de faktiske arbeidsoppgavene. Jeg har støtt en følelse av å løpe etter. Å ikke ha kontroll. En ugrei følelse. Vi har tross alt med syke mennesker i en rehabiliteringsprosess å gjøre.
Engasjementet daler. Stigende sykefraværstatistikk blandt kollegaer gjør ikke situasjonen lettere. Vikarer leies ikke inn. Faglige dyktige kollegaer finner seg andre jobber.

Jeg forsøker å lete etter og holde fast i det positive. Tenke at endringsarbeid krever tid. At omprioritering av arbeidsoppgaver også vil bli et ledelsesansvar. Sånn på et konkret nivå, mener jeg. Jeg er pokker´n ikke villig til endres til en "en zombie" som utfører arbeidsoppgavene som en robot. Jeg ønsker å tilstrebe faglig utvikling, engasjement og glede. Men æsj, nå holder det hardt!

Jeg kjenner takknemlighet over at jeg "bare" jobber 75% stilling, slik at jeg får anledning til å trekke pusten og hente inspirasjon fra andre arenaer enn arbeid innimellom. Slik som hagevandring i Miacasa denne novemberonsdagen, som resulterte i buketten på bildene.

Blogginnlegget vurderer jeg å sende til mine overordnede. Er det et klokt valg tror du?

Grått

"November er så trist og grå, men nyttig likevel. For nå må barna finne på, å lage moro selv."


Slik synges det i Prøysensangen "Årstidene".

Min november er så langt fylt med mye sosialt samvær.  Fra Oslotreff på onsdag, der gjensynsgleden var stor og praten gikk livlig. Mimring og tilbakeblikk, samt oppdatering om situasjonen i dag. Vi var alle skjønt enige om at neste møte skal bli allerede neste sommer.

I dag har jeg frifredag og har gressenkehelg. Lunsjavtale med venninne i nabobyen står på agendaen. I kveld ventes besøk av flybåren kusine. Gjesteseng er nyoppredd og fredagsmenyen satt. Planer om tur på kyststien har vi og. Blir fint.

Novembersola skinner lav, 7 grader pluss denne fredagsformiddagen. Ikke mange tåkedager som på bildet over, vi hittentil har hatt i høst. Heldigvis. Mye kjennes enklere da. Har du det slik?

God helg ønskes dere alle, bloggvenner og andre lesere!

VÄNSKAP

Morgendagens planer bringer meg til tigerstaden. Etter arbeidstid. Tre kollegaer - fra 1984 - og jeg har en middagsavtale. Vi jobbet sammen i 1 år, som ufaglærte assistenter, i en av Oslos helseinstitusjoner. Vi bodde på samme hybelhus, og delte mye tid sammen i denne perioden. Siden valgte vi ulike yrkesretninger og veivalg videre i livet. 

I løpet av årene har vi hatt sporadisk kontakt. Ei har bodd i Hellas i mange år, vi andre er spredd geografisk her på østlandet. Nå er det lenge siden sist vi treftes. 

Jeg tipper at skravla vil gå! Gleder meg.

Klikk på linken, hvis du vil høre vennskapsdiktet i korversjon. Med musikk av Joseph Haydn. Denne har vi sunget i koret. 

VÄNSKAP

Vad är en vännskap? Kan den förklaras,
blicken som säger: vänner är vi!
Sällan vi talar om vad vi känner,
vi bara vet det,
vet det: vänner vi skall förbli!

Kanske med åren ses vi rätt sällan,
möts inte ofta, skiljas igjen.
Men när vi träffas, du är den samma.
Vi vet det båda,
båda: vår vännskap varar än!

Fröyd det mig ger att du finns i världen,
att vi kan mötas och skiljas så,
helt utan fraser, självklart och enkelt.
Tänk, at en sådan gåva,
man kan av livet få.

Room with a view

Her hoppes det fra ene kant av verden til den andre, i annet hvert innlegg. Nå blir det interiørblogging.

Forrige helg overtok vi formelt "Kåret" - feriehuset i Romsdal. Første prosjekt var å gi gjestesoverommet en ansiktsløftning, uten at det skulle koste skjorta. Det fikk vi gjort. Dessverre så glemte jeg å ta "før-bilde" - i iveren etter å komme i gang.

Rosemønstret tapet ble malt over i en blågrå nyanse; Jotuns "Frostet glass". Tak og lister i "Hvit poesi". Ny liftgardin i lin passet fint inn i det ellers gammeldagse interiøret. Utsikten fra vinduet er det ingenting å utsette på. Fjorden nedenfor ligger blank og stille denne oktoberdagen.

Sjekk bordlampa og leselampene. Hva syns du?

Eller hva med sånt type stæsj?

Det gamle soveromsmøblementet fra trettitallet er kult syns vi. Malt med flammebjerkliknende dekor. Med nye overmadrasser håper vi at ingen av våre feriegjester er over 190 lange, slik at de i disse omgivelsene kan få en god natt søvn. Sengene er nemlig kun 1,90 m lange!

Jesusbildet på veggen har hengt der bestandig, noe det får lov til å fortsette med .

Til og med et gammelt håndbrodert sengeteppe med rysjekant fant jeg til å legge over. Som revet ut av mellomkrigstida. Om det får bli liggende, må jeg tenke litt på.

Vannby

Minnebrikka på kamera er fortsatt fullt. Behovet for å blogge om Kina renner over. Kinablogginga fungerer som hjelp til å sortere inntrykk, parallelt med at jeg sorterer fotografier. 

Her kommer enda et Kina innlegg. Dere får bære over med meg.

  

Suzhou har 5 millioner innbyggere og blir i kinesisk målestokk definert som en liten by. Suzhou er Østens Venezia, skal Marco Polo ha sagt. Det er ikke så rart. Selve byen og de små vannbyene omkring ligger i Jiangsu river området, og er særlig kjent for alle kanalene.

Bildene i dette innlegget er fra landsbyen Zhouzhouang, 30 km sør for Suzhou.

Zhouzhouang har en helt spesiell stemning med gågater gjennomskåret av kanaler, gamle historiske bygninger, halvsirkelformede bruer og en hel haug av flatbunnede prammer.

Prammene er nyttige farkoster for å komme seg fra sted til sted, eller å transportere saker og ting. De styres og drives framover med håndkraft ved hjelp av en lang åre bak, som vippes fram og tilbake.

Vi tok en liten båttur med båtfører gjennom byens kanaler og under broene. Deilig å la seg fraktes duvende, fotografere og la seg berøre av de pittoreske partiene.

Zouzhouang var en gang en blomstrende handelsby som spesialiserte seg på silke, steintøy og korn  - forteller turistguiden. Den tiltrakk seg lærde og mandariner som bygde staselige hjem og steinbruer fra Yuandynastiets til Qingdynastiets tid.

Forestill deg at du legger til med prammen din, inntil den steintrappa på nederste bildet her.  Innenfor, i tehuset, venter serveringdama med med grønn te som smaker høgg. Blogger mer om det etterhvert.

God helg!

Drømmeslott?

Dere som har fulgt Ordovergrind en stund vet at vi med jevne mellomrom futter avsted nordvestover. Nærmere bestemt til Romsdalen. Til kårboligen på gården der svigermor vokste opp.  Der patriarken har hatt alle sine barndoms somre, og våre barn har hatt mange av sine ferier opp gjennom årene.

Det lille huset - fredelig og vakkert beliggende - med fjella i ryggen, og nesa mot fjorden. Bygget i tømmer i 1920. Totalrenovert i 1970. Siden stoppet klokka, hva eksteriør og interiør angår. Å komme dit er som en tidsreise, med en salig møbelmiks fra mellomkrigstida til søttitallsretro.  Det er så jått, at det nesten er kult.

Et drømmeslott? Nope. Likevel så kjært, fylt av sjarm og affeksjon. Nå er stedet vårt. Overtatt det "på rot". Med skitt og kanel. Vi har blitt fritidsboligeiere!

Galskap vil noen kanskje si, å eie en fritidsbolig/oppussingsobjekt, åtteogenhalv times biltur hjemmefra.  I et område der sommerværet ofte kan være både vått, vindfullt og grått.

Ja ja ja… vi kjenner begrensningene. Men vi kjenner også alle mulighetene. - Muligheter for friluftsliv og naturopplevelser, annerledes enn det området vi bor i. - Muligheter til å legge vårt preg på huset og stedet sånn litt etter litt. - Mulighet til kontakt med familie og ferievenner i området.
Men best av alt kjenner vi den avslappende, gode påvirkningen stedet har på oss, når vi er der oppe. Ubetalelig!

Kontakt

Komiker og forfatter Arthur Artzen har sagt:

"Fremdeles er det slik at over alle barrierer; geografiske, etniske, språklige, religiøse, så er det fortsatt kun én eneste ting som øyeblikkelig blir forstått og aldri misforstått oss mennesker imellom, nemlig et åpent, vennlig smil".

Et smil og et strikketøy er det som skal til for å oppnå kontakt. Denne dama traff jeg på i Pinjian Lu, den gamle bydelen i Suzhou. Jeg slo meg ned på benken hun satt. På tross av at jeg ikke mestrer mandarin - det kinesiske språket - kommuniserte vi med hverandre likevel. Med syltynne strikkepinner og fint, dobbelt garn skulle dette bli en genser, etter hva jeg forsto.