torsdag 29. september 2011

På en grønnmalt benk

Jeg har ikke løpetid. Ikke nå lenger. Jeg går istedet. Liker det bedre. Jeg kan gå fort. Noen ganger gjør jeg det. Andre ganger går jeg saktere. Da registrerer jeg bedre naturen og omgivelsene rundt meg.

I dag la jeg merke til alle hvilebenkene på min vandringsrute.




Noen benker er forseggjorte, og andre er av den enklere varianten. Felles for hvilebenkene i skogen jeg går i, er at de har navn. På små metallskilt skrudd fast i benken står navnet på benken. Snodige navn. Ugla, Liatoppen, Rahøyda, Lilleutsikten, Guttebass, Bokfinken, Utsiktstrappa.




Jeg satt meg ned på en av dem. Jeg løftet blikket og så meg omkring. Bøkestammene er tykke og lange. Sollyset filtreres så fint gjennom den grønne bøkekronene.





Legger du merke til hjertet med HP som er risset inn i barken på treet ved bekken der?






Her ser du benken Eika.


Her vet jeg det er godt å sitte og tørke seg etter et kveldsbad, mens augustsola siger ned over Farris. Og myggen biter.


Tar du deg tid til å sitte på en benk å glo og la tankene vandre av og til?