søndag 16. desember 2012

Hvis jeg var en fugl


Jeg vokste opp med en pappa som var sjømann.

Pappa seilte på langfart, og var ute lange tørninger av gangen. Det måtte jo sjøfolka før, bl.a. for å få betalt hjemreise. På det lengste var han hjemmefra i drøyt 1,5 år. Det er lenge. Grusomt lenge, i ei lita jentes liv.

En gang skulle pappa reise ut til sjøs igjen like før julaften. Det var kjipt. For oss alle fire. Likevel blei det stelt i stand til mini-julaften i heimen, en uke før jul. Med julepynta hus, ribbe, nisse og pakker. Å jul med din glede. Liksom.

Den gang var det ekstaordinært. Lokalavisa kom og gjorde en reportasje om det. Bildet som sto i avisa henger på veggen her hjemme. Museflettejenta på familiebildet ser betenkt ut. Av oppstyret? Av tanken på at pappa´n skulle reise dagen etter? Av at den nye hjemmesydde julekjolen mamma´n hadde maken til selv, hadde en ekkel blondekant som gnagde bak i nakken?





Jul er mye glede. Men jul er jammen også mye savn. Savn etter mennesker man var glad i, men som ikke lenger fins. Savn etter de som fins, men som allikevel ikke kan være tilstede.

Noen som husker barnestjerna Anita Hegerland? Da hun sang den sangen - en gang rundt 1970 - tenkte jeg at dette handlet om meg. Pappajenta meg, som lå i nattemørket, og nynnet på disse strofene.



Når jeg går til ro, og dagen er endt,
og tusen små stjerner på himlen er tent.
Da sovner jeg inn og drømmer i fred,
om pappa der ute på havet et sted.

Refr: Hvis jeg var en fugl,
med vinger og fjær,
jeg fløy over havet der pappa`n min er.

Han sa da han dro, min reise blir lang,
men jeg er tilbake til våren en gang.
Så fikk vi et brev,og jeg ble så lei.
For først neste sommer er pappa hos meg.

Refr: Hvis jeg var en fugl,med vinger og fjær,
jeg fløy over havet der pappa`n min er.