I morgen ikke som i går

- Det som gjør det deilig å leve, er at i morgen ikke er som i går, og at hvert møte er et nytt håp. 

(Eva Joly)

Perspektiv

Jeg er ei sutrehøne når jeg er sjuk. Takler dårlig at kroppen ikke fungerer som den skal.  Vil så gjerne yte, nyte, hoppe og danse.

Det handler vel om at jeg har vanskelig med å akseptere. Akseptere de dagene hvor ikke alt er smooth og går på skinner. Akseptere at det er tid som må til, for at kroppen skal bli bedre. Utålmodig som jeg er.
Guuud, så selvopptatt man blir. Når man har god til å tenke. Og kjenne etter.

Innlegget på nettstedet Kreftkamp.no til den forhenværende håndballtreneren Karl Erik Bøhn fikk meg i formiddag til å se mine egne fiseplager i et større perspektiv. Virussymptomene blei med ett ikke så vesentlig lenger. I innlegget beskriver han tankene sine, etter at han lillejulaften fikk beskjed om at blodkreften som rammer han ikke kan helbredes.

Sitat: …."Vi er lært opp til at lykke og glede i livet skal søkes, og vondt og vanskelig er negativt. Dette tror jeg er feil, vi må ha begge deler i livet. Ja, trygghet og mestring gir trivsel, mens trygghet og utfordring gir utvikling.
Jeg tror jeg trygt kan si at det siste året mitt har bestått av utfordringer, og at det har vært vondt og vanskelig med dødsdommen i hånda på lillejulaften. Men på dagen i dag som nå er blitt 3. januar, er jeg på mitt mest harmoniske og lykkeligste!"...

For en tøffing! Fantastisk åpenhet. Sterkt. Tankevekkende. Klikk på linken og les innlegget i sin helhet!

Avslutningsvis gir han 3 råd:

- Ta vare på flokken din (uttrykk stjålet fra Per Fugelli)
- Viva La Vida (Lev livet) Coldplay
- Be ikke om en sterk byrde, men om en sterk rygg! (Theodore Roosevelt)

Igjen og igjen

"Ever tried

Ever failed

No matter

Try again

Fail again

Fail better"

- Samuel Beckett -

Flir

"Man slutter ikke å flire om man blir gammel, men jeg tror man blir fort gammel om man slutter å flire".

Arthur Arntzen

Om å eldes

"Alder er som å bestige et fjell.

Man blir nok litt anpusten, 

men man får mye bedre utsikt".

Ingrid Bergman

Lazing on a sunny afternoon

Nå blei det tomt gitt. Her hjemme mener jeg. Ho hooo… det er nesten ekko i veggene.
Etter at huset har vært fylt av studentbarn, familie og venner i sommerukene, er det blitt stille her igjen. Fryktelig stille. Rart. Og litt godt også.

Jeg hagerusler. Ser at plantene har vokst seg store i løpet av julimåned. Registrerer at solhattene har både orangerød, hvite, gule og rosa nyanser. Nydelige er de, der de strekker seg mot lyset, over de andre staudene.
Ugrassveksten har avtatt. Siden jeg planter tett, blir det mindre luking. Tenker at jeg snart skal spa opp og flytte flere av staudene, for å få en bedre sammensetning av farger. Enkelte av dem står for mørkt.

Møtet med Viola og mann var hyggelig. Det gikk på engelsk, norsk og tysk. Pluss armer og bein som hjelp for å forstå hverandre, og bli kjent. Noen timer sammen med måltider, samtale og sightseeing rundt i vårt nærmiljø. Så fint i grunn at bloggingen kan gi nye bekjentskap, og kanskje knytte vennskap på tvers. Bare en åpner opp for det. Og tilbyr ei ledig gjesteseng.

Solnedgangen over Helgeroa kan ta pusten fra den mest drevne romantiker, noe disse trivelige menneskene fikk oppleve mens de var her. Du skal ikke se bort i fra at patriarken og jeg etterhvert tar oss en tur sørover i Tyskland, for gjenvisitt etterhvert.

Denne lørdagen hagerusler jeg videre, jeg. Tar en kaffe. Eller to. Slæger´n, som de unge sier. Tygger og tenker over de gode stundene som har vært.  Kanskje plukker jeg noen bønner til middag? Fra egen hage. Eller kanskje ikke…
Må din lørdag gi deg det du trenger!  "Lazing on a sunny afternoon".

Fia

Her ser du Fia. Kjælenavnet sjømannspappa´n ga henne som lita jente.
Denne sommeren var pappa´n ikke på båt langt der ute i den store verden. Men derimot sammen med Fia og familien i bryggerhuset på gården de leide. Nær sjøen. Hele sommeren. År etter år etter år…

Fia fylte seks år denne sommeren. Hun hadde nettopp fått ny badedrakt, badehette og badesko. Likevel kunne hun ikke svømme. På tross av svømmekurs. Hun var redd for krabber som kunne klype, for "rur" og for alt det ekle hun ikke hadde kontroll over under vannflata. Storebroren svømte som en fisk. Aller best med hodet under vann. Han hoppet og stupte. Men ikke Fia.

Fia var god på å klatre. Og å balansere fra stein til stein. Eller å samle skjell og glatte, fine småstein til et lite, dandert kunstverk. Hun likte å ligge på de varme blankskurte svaberga. Og kjenne sommerbrisen kile behagelig over huden. Hun elsket å plukke markjordbær. På strå. Hun kunne navnene på blåklokke, prestekrage, hundekjeks, smørblomst og sukkertopp. Og laget markblomstbuketter, som ble satt i vase for å pynte opp i det enkle bryggerhuset. Mens mor stekte vafler, på det flunkende nye vaffeljernet. Som hadde støpsel!

Hvordan Fia på bildet hadde kommet ut på steinen uti vannet vites ikke. Hun hadde iallefall ikke svømt. Kanskje var det pappa´n som hadde båret henne? Badedrakta i krepp, var ganske sikkert knusktørr. Den pleide å være det.

Fia søker den dag i dag tilbake til de blankskurte granittsvaberga. Ofte. Stedet hun hadde barndomssomrene sine, har en helt særegen plass i livet hennes fortsatt. Sommer som vinter. Jordbærstedet. "Sitt".
Hun har lært seg å svømme, men blitt litt mer klønete på å klatre. Og plukking av markblomster er noe av det hun fortsatt setter høyest på sommerstid.

Tannverk i hoftene?

Sofa, te og tv har vært mine beste venner siste tida. Å ligge stille er ikke min yndlingsbeskjeftigelse, men disse dagene har det ikke vært noe vei utenom. Rallende hoste som en storrøyker, feber og "tannverk i  hoftene".  Ikke møe lekkert.

Fastlegens medisin har hatt liten trylleslag-effekt. Dessverre.

Hippokrates skal ha sagt: "Å gjøre ingenting, er også en god medisin".

Et svensk ordtak sier samtidig: "Det er ikke morsomt å ta medisin, men det er god medisin å ha det morsomt".

Derfor. I forsøk på å akseptere tingenes tilstand og gjøre noe morsomt i ventetiden, har jeg fra sofakroken latt meg underholde. Av nett-tv og Youtube´s hageprogrammer fra danske Camilla Plum og Claus Dalby. Behagelig dagdrømmeri for en hageentusiast. Mens det utenfor hushjørnene har ult nordøstlig vind, med snø i kastene...

Mindfulness eller ei. Akkurat nå holder det, syns jeg. "Å observere følelsene mine på en nøytral måte, mens de farer forbi mitt indre blikk - som skyer som glir over himmelen". 

Har værgudene alliert seg med den runde kællen i Asbjørnsen og Moes eventyr som holdt seg for truten fordi han hadde syv vintre innabords? Har´n sluppet ut alle sju på en gang? Undrer jeg meg fra sofakroken. 

Hei! Putt på femmer, og slipp ut noen somre istedet. Hører du? Jeg vil ha vår. Nå!

Søt kløe

etterfølges ofte av sur svie, som kjent.

Forkjølelsen jeg har "kost meg med" siste to ukene, endte i feberstigning og elendig allmenntilstand. Er det mulig å hoste opp lungene? Undret jeg. I et svart øyeblikk. I går beit jeg i det sure eplet. Fastlegen konstaterte bronkitt, antibiotika, varm drikke, ro og fred. Ja ja. Når ei brødskive faller med smørsiden ned, har du hele verden som pålegg.

En psst! i kommentarfeltet på bloggen i morres, forgyldet torsdagen min. Bloggen Vrikkende tanker ga meg både god`ord og Award. Overraskende! Nå er det slik Ann Judith, at jeg har bestemt at Ordovergrind er awardfri.
Ikke at jeg ikke liker å bli satt pris på. Men å velge blandt alle de inspirerende bloggerne der ute, er for meg dønn umulig.

Likevel. Et hyggelig løft. You made my day! Omlitt er brødskiva snudd. Tenker jeg.

Balansekunst

Ofte opplever jeg det er en kunst å balansere bruk av tid. Min tid. Tida jeg bruker på jobb kontra fritid, hvile og aktivitet, sosiale happenings og alenetid osv. Det er så mange valg der ute. Det er så mange behov å dekke.

Jeg må rekke å trekke pusten ned i magen og virkelig kjenne etter, før valget blir tatt. Å si nei er også et valg. Havne som denne styltebalanserende dama fra isflak til isflak er vel lite å trakte etter?

Oppfordring

Hold julehjertet åpent året rundt.

-Jessica Archmint -

Krefter

De fargerike sommerfuglbuskene vi plantet i våres tiltrekker seg humler, bier og sommerfugler. Massevis. I morres når jeg rusla forbi, på vei for å hente avisene, streifa tanken meg.

Har du tenkt på, Elisabeth, at din vennlige og myke tanke kan bre seg fra deg og utover, som et sommerfuglvingeslag i lufta. Varsomt og sterkt på samme tid? Utover og over til noe annet. Forhåpentligvis godt.

At jeg med dette kan utgjøre en forskjell? DET er krefter det.

Tenkte jeg, mens jeg nippa vekk en ugrasstust og grøsset litt i de bare pysjermene.

Digital omsorg

Forskning viser at personer med kjæledyr sjeldnere oppsøker legen, og sjeldnere lider av depresjoner enn andre.
I tillegg viser flere studier at også blodtrykket og hjerterytmen har godt av å ha et kjæledyr i huset.

Jeg har lest om sykehjem som ansetter besøkshunder, til trøst og stor glede for beboerne. Et sted prøvde de med en robot i form av en selunge. Det viste seg at den hadde akkurat samme funksjon som et levende dyr. En dement pasient som ellers ikke reagerte på noe, smilte for første gang på lenge og bøyde seg ned for å klappe "selungen".

I dag har jeg vært på messe der ulike tekniske hjelpemidler var presentert. Blandt annet fikk jeg treffe den omtalte robotselungen "Paro".

Når jeg klappet på "Paro" begynte den å bevege luffer, dreie på hodet og vri på kroppen. Den åpnet og lukket øynene, samtidig som den laget lyder, som visstnok er slående likt en ordentlig selunge.

Digital omsorg er et omdiskutert og aktuelt tema. Spesielt med tanke på det stadig økende antall eldre. På messa i dag ble jeg presentert for det siste innen velferdsteknologi.

Astrid Nøklebye Heiberg (75) – tidligere professor, lege, statssekretær i Sosialdepartementet og president i Røde Kors – er sikker på at mange eldre ville foretrekke å bo hjemme så lenge som mulig om de bare fikk litt hjelp og tilsyn i hverdagen. Selv erklærer hun seg som varm tilhenger av teknologi: – Jeg vil at noen skal varsles om jeg faller på badegulvet og ikke kommer meg opp. Og jeg vil heller ha en GPS eller sensor rundt halsen enn å gå meg vill når hukommelsen forsvinner.

Man kan installere sensorer i hjemmet for det meste. For eksempel en sensor som varsler om personen er ute av sengen om natten, lenger enn et visst tidsrom. Eller en sensor på kjøleskapet som varsler hvis døren ikke åpnes i løpet av et visst tidsrom, eller en medisineringsautomat med innebygd varsling dersom medisinene ikke er tatt.

Hjelpes meg, det er mange etiske problemstillinger og organisatoriske spørsmål oppi slike teknologiløsninger.
I reklamen fra messa i dag leste jeg at "Velferdsteknologi kan gi større trygghet, økt sikkerhet, sosial kontakt, stimulans og selvhjulpenhet". Videre leser jeg her "Utvikling og implementering av velferdsteknologi forventes å bli viktig for å møte de utfordringer som samfunnet vil stå ovenfor når befolkningen lever lenger, sykdomsbilder endrer seg og det blir knapphet på helse- og omsorgspersonell fremover".

Må si jeg er både tvilende og skeptisk til at teknologien skal erstatte menneskelig arbeidskraft. Som et supplement er en ting. Slik som illustrasjonen under, ønsker jeg ikke at min framtidige hjelper skal se ut.

Har du gjort deg opp noen tanker om temaet?

Har du ett minutt?

For vel et år siden, begynte jeg med meditasjon.

Utifra hva jeg har forstått, finnes det ulike meditasjonsteknikker. Teknikken jeg bruker er lite hokus pokus. Den består i, enkelt fortalt, å holde fokus på pusten.

Å fokusere 100 prosent på pusten er ikke like lett som det høres ut.
De første gangene jeg mediterte, oppdaget jeg hvor mye "støy" som fantes i hjernen min. Jeg var bare i stand til å konsentrere meg i to eller tre åndedrag i strekk, før tankene gled over på hva jeg skulle ha til middag eller at jeg måtte huske på å ringe broder'n...
Men øvelse gjør som kjent mester. Gradvis fikk jeg taket på det, og opplevde en forandring.
Med meditasjon fikk jeg rett og slett "en pauseknapp" i hverdagen.

Hvor, hvor ofte, og hvor lenge av gangen jeg mediterer, varierer veldig. Som oftest gjør jeg det hjemme, på en rolig plass. Noen ganger en kort stund på jobb, tilbaketrukket. Andre ganger på natten, når søvnen er avbrutt av kvernende tanker.
Det fine er, at det er ikke så mye som skal til, uten at det har effekt. Positiv effekt.

Jeg opplever at det å meditere virker stressdempende, og kan gi meg ro.
Det hjelper meg til bedre å være tilstede her og nå. Også i andre daglige, ikke-mediterende situasjoner.
Den virker skjerpende på konsentrasjonen min, og kan gi meg energi.


Er du nysjerrig på hva meditasjon er, og har lyst til å forsøke? Sjekk denne.

Titt

Jeg kikker innom bloggstatistikken av og til.

De siste to månedene har den skutt i været. Statistikken altså. Tenk nå har den passert 10 000 besøk, siden 30.april 2011. Det må jo bety at min drodling rundt trivialiteter og hverdagsopplevelser, fenger interesse hos flere.
At det jeg skriver, legger ut av bilder, linker - fenger folks interesse, siden man bruker tid og kikker innom her. Kanskje får bloggen min andre til å tenke sine egne tanker eller se sine egne prossesser? Eller bli inspirerte. Jeg blir glad og ydmyk.
Vit at jeg er virkelig takknemlig for alle kommentarer og innspill dere gir meg.

Mulig kan stigning på bloggstatistikken ha noe å gjøre med at nå vet endel venner og familie om den også?

Før jeg selv etablerte blogg, fulgte jeg noen andres blogger. Over lengre tid. Med mennesker jeg ikke kjente, annet enn gjennom bloggen. Husker jeg tenkte det var en "snodig greie". Nesten litt som kikking. At jeg fikk innsyn i noe. På den måten ble jeg litt kjent med vedkommendes innside. Iallefall enkelte biter.

Og slik er det jo generelt i livet. Blandt kollegaer, venner, naboer. At vi viser visse sider og biter av oss selv. Mens andre egenskaper ikke kommer så tydelig fram. I alle settinger.

De gangene jeg har møtt menneskene bak bloggene, har så langt være en udelt positiv opplevelse. Min erfaring er at "bloggpersonen" harmonerer med personen jeg satt ovenfor. Så er det vel slik at personlighet og egenskaper, skinner igjennom det vi skriver og deler.

Overgang

I overgangen til vinteren - en gang i november - vipper høstens ettertensomhet lett over i melankoli. I går seig den inn over meg. Melankolien. Som en bølge.

Mulig har det sammenheng med at halsen er sår og kroppen febril. Plutselig kjentes tåka utendørs, som et plagsomt bomullslag rundt ørene mine. Jeg kjenner meg tung og sliten. Ønskeplanene for fridagen min i dag ble kullkastet.

Istedet ligger jeg her under teppet. Som et slakt. Kroppen vil ikke noe annet, om lysten og ønskene aldri så mye sier noe annet. Får bare gi meg hen og akseptere.

Det siste sliter jeg med. Å akseptere og ta inn de grå dagene. Å bli snillere mot mine mørke følelser også. Og min egen sårbarhet. Det som kommer krypende, når livet ikke svinger like lett.

Freud definerte melankolien, som tap av noe man ikke vet hva er.
Melankolien viser meg livets nyanser. Gir meg perspektiv. Nyansene trenger jeg for å kunne skille. På de gode dagene, og de som ikke er fullt så gode. Som også er livet. Mitt. Og andres.

Jeg liker å se på meg selv, som en person med positivt blikk på livet. Som gjerne legger fokus på det lyse og lette. Som har så mye å være takknemlig for. Og å være glad i. Jeg erfarer at det innimellom holder hardt. At de tunge tankene innhenter meg, og trekker meg ned. Men det er også meg.

Så la meg få sutre litt her på bloggen idag. Under teppet mitt. Det ække så farlig. Det er bare sånn det er. Det går over.

Det gror i sivet

Jeg satt å kikket på partilederdebatten på tv lørdag kveld. Aktuelle tema som eldrepolitikk, skole og innvandringspolitikk var på dagsorden. Siste krampetrekning og innspurt før valgdagen.
Der satt de partilederene. Opplina. Engasjerte, med hånda i været. Store ord, små smil, grønne jakker, innskutte bisetninger.

Jeg tittet og lyttet, tenkte og undret.

Jeg så på Siv. Begynner hun å minne om Gro? Brundtland altså. Jeg tenker ikke på politisk innhold, men på mimikk og stemmebruk. På utsiden syns jeg hun er den blonde utgaven av landsmoderen. Hun har det samme maskuline draget over seg.

Eller var det stygt tenkt ovenfor Gro kanskje? Hm...

Overgang

Jeg er et sommermenneske.

Jeg er glad i alle årstider, men skulle jeg rangere de fire årstidene er det sommeren som kommer på topp. Sommeren er best. Jeg er et sanselig menneske. For meg handler sommeren om den gode temperaturen, sola, gylden sommerhud, ferie, lune kvelder i hagen, bading, vaiende strå, myggstikk, tynne klær, søte jordbær, varme svaberg, soppturer, mildt sommerregn...

Når august nærmer seg skolestart merker jeg overgangen. Mørkere kvelder, kjølige netter, kondens... Vemodet kommer krypende. Jeg vil ikke gi slipp. Så er den altså snart forbi. Sommeren. Som jeg ventet på så lenge. Som kanskje ikke værmessig ble slik som jeg ønsket og håpet. Ofte er det slik. Sommeren er kort. Og hektisk. Den er over før den ordentlig har begynt. De lune sommerkveldene er det jo ikke mange av her på våre breddegrader. Romantikeren i meg får et slag i trynet.

Einar Skjæraasen beskriver det så fint:

"August er det mykeste myke jeg kjenner, denne skjelvende streng mellom sommer og høst, denne dugg av avskjed i mine hender".

August handler også om en annen stor overgang her i huset. Minstejenta er flyttet. Sistemann ut. Vi kjørte henne og tilhengerlasset til Oslo i helgen. Pakke inn, pakke ut, løfte, trøste og bære. Gode, vakre, sterke, skjøre jenta vår. Store steg. Stor by. Egne valg. Tårer i regnet. Studielivet. Så er altså høsten her. Nå.

(Bildet har tittelen "En engel på hver skulder", laget av Bjørg Thorhallsdottir. Ble inn på flyttelasset, henger på veggen hos studenten)

Store steg

Jentene våre har kommet inn på studiene de ønsker seg.
Yngstemann reiser til tigerstaden og den mellomste til utlandet. Mellomste har bodd hjemmefra i to år allerede. Den eldste i fem.

Jentene er fornøyde og glade, men samtidig spente, fulle av mange spørsmål og "løse tråder". For yngstemann er det jakt etter bolig som nå er førsteprioritet. Hjelpes meg for noen priser det er på hybler på noen usle kvadratmeter der inne i tigerstaden! Det er rått. Ut i fra hva man får i støtte fra Lånekassen pr mnd, er det ikke mye igjen til å leve for når husleia er betalt. Det kan virke som de unge er avhengig av å ha en jobb, i tillegg til studiene.

Jeg tenker tilbake på mine egne valg da jeg flyttet hjemmefra. Jeg jobbet året etter gymnaset. Mine foreldre ønsket jeg skulle bo hjemme og spare penger. Jeg ville være uavhengig og bo for meg selv. Det kostet mot og krefter til å stå i mot foreldrenes ønsker. Men jeg gjorde det. Flyttet hjemmefra, klarte meg selv. Det var viktig for meg.

Med dette i minnet ønsker jeg ikke å legge føringer for mine egne barn, men forsøker derimot å støtte dem på valgene de gjør.

Det blir en annerledes høst for patriarken og meg. Uten de unge i huset lenger. Klarer de å fly alene? Klarer vi slippe taket?
Faktisk gleder meg litt også. En ny epoke i livet. Større frihet kanskje?

Jeg er takknemlig for at de unge har pågangsmot og drive til å gjøre alvor av drømmene sine.
Jeg ser at de unges valg bringer patriarken og meg til nye verdenshjørner. For to år siden var vi nemlig i Japan for å besøke eldste som studerte der i 1,5 år.
I høst blir det sikkert en tur østover i Europa, til Polen der mellomste begynner på sine studier.

(Foto er tatt på Hå gamle prestegård, Jæren. Installasjon av Beili Liu, med patriarken i front)

Pust

Pust

Ta et øyeblikk og kjenn at pusten fyller kroppen. Sakte. Ut og inn. Helt ned i magen.

Tenk så at luften du drar inn er fylt med energi. Den er så mettet med kraft at du nesten kan kjenne at den pulserer. En orange puls som blander seg med din. Det er solen og lyset og sommeren som fyller din kropp med liv.

Mens på hvert utpust tømmes det grå. Ut med alt trist og grått. Ut med alle nederlag. La dem dampe vekk med karbondioksidet fra pusten din.

Har du et øyeblikk til kan du fortsette med å tenke at alle gode ord du har hørt om deg selv begynner å flyte i luften rundt deg. Alle gode tanker som har blitt sendt din vei. All medlidenhet. All vennlighet.

Det legger seg rundt deg på alle kanter. Beskytter deg. Helbreder sår.
Godhet gjør nemlig det. Får deg til å senke skuldrene. Prøver du?

Du trenger ikke ha alt på stell. Trenger ikke bli likt av alle. Trenger ikke møte alles forventninger før du har tid til deg selv. Trenger ikke vente til sommerferien for å kjenne at du lever.

Akkurat her og nå finnes du.
Det er et mirakel. Ta vare på det!