mandag 31. oktober 2011

U-huu...

Pling, pling. Det ringer på døra mi. Utenfor venter disse.





Hvem kan stå for sånne superskumle småspøkelser? Ikke jeg ihvertfall.






Godt at jeg hadde litt snop på lur, for blodige skumlinger ville jeg ikke risikert noen knep for.

Stå opp




"Stå opp en dag når ditt hjerte vil,
og vit under morgenens demrende ild:
du lever idag! Det er du som er til!"


Andre' Bjerke



søndag 30. oktober 2011

Amerikakofferten

Svigerfar er født i 1916. Nylig feiret vi 95 årsdagen hans. Han bor nå på sykehjem, der svigermor på 91 også bor.

Denne fant vi i kjelleren, når huset til svigerforeldrene ble tømt og solgt i sommer.




Nemlig amerikakofferten til svigerfar.

Kofferten er laget av faren til svigerfar, altså patriarkens oldefar. Oldefar laget flere av disse.

Svigerfar har god hukommelse. Både det som nylig har skjedd, men også det som ligger langt tilbake i tid, har han god kontroll på. Han har fortalt meg historien om denne kofferten.





Kofferten har mange fine detaljer. Her ser du låsen. Nøkkelen fins ikke lenger. Dessverre.




Kofferten er solid. Som du ser er det solide beskyttelsebeslag på hjørnene.


Nå dro riktignok aldri svigerfar til Amerika som ung. Det gjorde imidlertid ene broren hans. Han fikk med seg samme type hjemmesnekra koffert fra oldefar, da han dro til Amerika i 1929. Resten av livet levde broren i Montana, inntil han døde i vinter 100 år gammel.




Svigerfar fikk med seg amerikakofferten da han begynte på lærerskolen i Kristiansand i 1939. Da var den fylt med de eiendelene som var nødvendig for studentlivet dengang.

Hvis du ser godt etter, henger den grå merkelappen på det ene henglset der fortsatt. Ennå kan jeg såvidt lese det som står skrevet på lappen. Der står navnet hans og navn på togstoppestedet, han kom som relativt nyutdanna lærer.

Nå står amerikakofferten på gjesterommet, til minne om tiden som var.

lørdag 29. oktober 2011

Gutterom blir gjesterom

Nå er det ikke interiørblogger jeg tar sikte på å bli. Og ikke er det ekstrem forvandling det her er snakk om. Men rett og slett noen malingstrøk på vegger, gulv og tak i gutterommet.

Noen av dere har bedt om bilder. De kommer her.




Slik så det altså ut før vi begynte.




Ta da! Og slik blei resultatet.





Rommet ble lyst og lett, slik vi ønsket. Ny seng, stol og lamper fra det blågule varehuset. Amerikakofferten og kjøkkenkrakkene fra svigerforeldrenes hus. Krakkene ga jeg ny farge med penselen.




Rommet skal fungere som et ekstra tv-rom, når fotballen tar for stor oppmerksomhet her i huset.




Den gamle Donaldplakaten, kjøpt på marked i Schleswig for mange år siden, ble endelig innrammet.




Her håper vi studentbarn og andre overnattingsgjester skal få en god natt søvn eller fler.

fredag 28. oktober 2011

Tuppen av en gulerot

Jeg nynner på sangen, mens jeg finner fram ingrediensene.
"Vi vandrer med freidig mo-ot, på tuppen av en gulerot..."



Venninner fra gymnaset ventes på besøk. Bevisste damer dette nemlig. Opptatt av sunn kost og sånn. Inspirert av Trines matblogg bestemmer jeg meg for Gulrotkake a la R.O.O.M. Jeg allierer meg med min røde kjøkkenvenn og setter i sving vispen.




Nå ja. 70 % mørk sjokolade er jo stappfull av antioksydanter. Revet eple (norske må vite!), kanel... Foryngende vil vel noe si denne kaken er.
Skikkelig sunt skal det være, tenkte jeg, innimellom kaffesuping og skravling.




Mens jeg lufter bikkja, står kaka en stund i ovnen.

Avslutningsvis litt stæsj på toppen, og vips er'n klar.

Just dive in to it, som Nigella ville sagt det.


torsdag 27. oktober 2011

Oktober

Oktobermåneden går mot slutten. Tenk det. Allerede! Oktober. Høstmåneden over alle. Måneden med vind, gyldne farger, første frostnetter, ro, løvfall, økt søvnbehov, simremat og gradvis mørkere morgener.





Det beste med høsten er roen for meg. At aktivitetsnivået går ned, og ettertenkomheten gis større plass. Sommeren er ofte hektisk. Man skal rekke så mye. Alt man har lyst til å gjøre. Høsten er langsommere. Jeg liker vekslingen mellom aktivitet og ro. Det får jeg gratis gjennom årstidene som skifter.







Jonas Aslaksen (født 3. april 1988), bedre kjent under artistnavnet Jonas Alaska, er en norsk musiker, sanger og låtskriver. Første gang jeg hørte denne unge mannen var på Senkveld. Musikken hans spilles ofte i radio. Jeg liker den.
Denne låta hans syns jeg understreker oktobermånedens rolige, vemodige undertone.

onsdag 26. oktober 2011





“På mørkeste vinteren, oppdaget jeg

den uovervinnelige sommeren i mitt hjerte!”

- Albert Camus

tirsdag 25. oktober 2011

Å danse

og bevege seg etter musikk, er noe jeg elsker og har blogget om tidligere.

Har DU forresten prøvd zumba? Ikke hørt om det, sier du?

Zumba er gruppetrening etter herlig latino/salsa/samba/afro-musikk, med enkle trinn og kombinasjoner. Man får brukt hele kroppen, blodpumpa går og svetten hagler.

Sjekk denne:




Fikk du lyst til å bevege nå kanskje?

mandag 24. oktober 2011

Mammadag

Morgenen starter rolig med tente sterinlys, varm kaffe, god tid til avisene og litt blogging. Noe av det fineste med høstmorgener er stearinlysskinnet inne når det er mørkt ute. I dag har jeg tid til å nyte det. En god stund.

I dag er det mammadag. Jeg avspaserer fra jobb og kjører de 40 minuttene det tar, opp til barndomsbyen min, der mor bor. På agendaen står vask og stell av mors hår, og å følge henne til legebesøk.

Mor har vært en velstelt dame, interessert i klær og hår. Nå er hun i mindre grad opptatt av hvordan hun ser ut. Og godt er vel egentlig det. Mor har nemlig apraksi. Dvs hun er ikke lenger i stand til å utføre tidligere kjente daglige aktiviteter som påkledning og hårstell. På tross av at viljen til å utføre og den fysiske funksjonen hennes fortsatt er tilstede, mestrer hun det ikke lenger. Alzheimersykdommen påvirker hjernens evne til motorisk planlegging av bevegelser. Hun kan for eksempel å bruke tannbørsten som kam, eller ta på kjolen bak fram.




I dag legger jeg inn ekstra tid slik at klær og hår er greit ivaretatt, før vi legger ut på bytur og legebesøk. Er hun opplagt så legger vi inn et kafe'besøk også.

Må mandagaen din bli meningsfull og fylt av mestring.

søndag 23. oktober 2011

Halvtårsstatus

Straks har bloggen min eksistert i 1/2 år. Det er kort tid sammenliknet med flere andre bloggere jeg følger, som har holdt på i fem og seks og syv år.

Tall og statistikk er ikke min sterke side. Men av og til kikker jeg innom bloggstatistikken min, for å se hvor mange som har vært innom i løpet av en dag, en helg eller siste måned. Jeg ser på statistikken at det i løpet av dette halvåret har skjedd en utvikling når det gjelder lesere.

Hvor mange treff jeg har pr dag varierer. I forhold til hvor mange som legger igjen kommentarer, er det ganske mange. Jeg kan se at det, foruten Norge, Sverige, Danmark hvor jeg har flest lesere, er folk fra USA, Russland, Hellas, Israel, Spania, Seychellene. Sånt blir jeg nysgjerrig av. Hvem er disse menneskene tro? Forstår de hva jeg skriver?

Det er morsomt å blogge. Det er ekstra morsomt å få kommentarer på bloggpostene. Tenk om flere besøkende kunne lagt inn kommentarer. Jeg kan ikke kreve noe, men ønske meg det, kan jeg jo.

En blogg jeg hyppig besøker og kommenterer på er bloggen Livet leker. Hege er en erfaren blogger. Hun skriver solide, opplysende, ofte tankevekkende bloggposter, med snert, humor og en stor porsjon hjertevarme. Et besøk innom bloggen hennes kan anbefales.

Forrige lørdag blogget hun om nakne Nansen ut i fra Aftenpostens artikkel samme dag. Sånt selger. En VG journalist kommenterte innlegget hennes og la henne til VG's bloggliste. Vips, fikk hun 12 925 lesere på en dag, og mange kommentarer.

Tja, kanskje jeg skal begynne med dyneløftblogging, istedetfor å blogge om mitt lille navlebeskuende hverdagsliv, for å få oppmerksomhet og lesere?

Spøk til side. Det viktigste med blogginga, er at dette skal være lystbetont. For meg. Å blogge er så mye. Den er et fristed. Det er å beskrive, å meddele, å fotodokumentere det som opptar meg. Den fungerer som en slags dagbok, som jeg i ettertid kan kikke inn i. Og forhåpentligvis hjelpe meg å huske. Bloggen hjelper meg å reflektere og klargjøre egne tanker. Den bedrer min evne til å formulere meg skriftlig. Den utvikler mine datatekniske ferdigheter.

Den andre siden av blogging, er det å lese deres andres blogger. Det er nesten som å øse av Sareptas krukke. Her kan jeg bli inspirert, irritert, glad, trist, klokere. Det gir meg nye perspektiv og utvidere forståelsen min. Og tenk, ved at jeg har vært så heldig å truffet flere av dere, har jeg også fått bloggvennskap. Jeg er et heldig menneske!

Tiden vil vise hvor lenge jeg vil holde på med dette. Bloggingen.
Men en real kake syns jeg er på sin plass ved en slik halvårsjubileum. Skulle bare mangle.


lørdag 22. oktober 2011

Film

Jeg har vært på kino og sett filmen "Barnepiken". Filmens manuskript er basert på boka "The help" - som har hatt stor suksess.

Den handler om kvinnene Skeeter, Aibileen og Minny - tre veldig ulike og ekstraordinære kvinner i 1960-årenes Mississippi som danner et usannsynlig vennskap gjennom et hemmelig skriveprosjekt som bryter samfunnsmessige regler og setter dem alle i fare. Selv har jeg ikke lest boka.

Men, jeg likte filmen. Jeg syns det er en sterk og intens film, som også er full av humor og håp. "Barnepiken" er, som reklamen sier, en tidløs og universell historie om evnen til å skape forandring. En liten smakebit får du her.

fredag 21. oktober 2011

Lønsj

Stort enklere kan det vel knapt gjøres:

Kok havregrøt med vann og noen rosiner. Hell over i bolle. Hell på litt fløtemelk. Strø over tørket aprikos, cottage cheese og rørte blåbær. Velbekomme!


torsdag 20. oktober 2011

Coffeebreak?

I kjøkkenet vårt har vi lite fancy duppeditter. Ja, utenom en da.
Nemlig denne:




Patriarken fikk den i gave. Når han fylte 50. En kjekk liten sak, denne kaffemaskinen. Uten melkesteamer. Som lager god kaffe. Med deilig kaffeskum på toppen. Ved hjelp av små kapsler tryller maskinen fram svart, brennhet, aromatisk kaffe.
Akkurat slik jeg liker den.

Hvordan liker du best kaffen?

onsdag 19. oktober 2011

Det daglige (knekke)brød

I dag har jeg ikke hatt bolle i ovnen, men derimot brød og knekkebrød.





På kjøkkenbenken står en av svigermors gamle kakebokser. Rød og fin. Jeg liker den. Den får meg til å smile. Og vekker fine minner. Den rommer ikke lenger svigersmors sprø krumkaker slik den gjorde før, men derimot knekkebrød. Du vet sånne hjemmelaga. Så fort det er tom, baker jeg nytt og fyller boksen.





I morres var den tom. Nå er den full igjen. Det er lett som en plett, å lage knekkebrød.

Har du lyst til å forsøke, så ha du oppskriften her:

2 dl grov sammalt rug
2 dl havregryn
2 dl havrekli
2 dl sesamfrø
2 dl solsikkekjerner
1 dl linfrø
1 dl gresskarkjerner
1 dl kruskakli
2 ts salt
7 dl vann

Rør sammen. La stå å svelle 15 minutter, hvis du har tid. Er ikke nødvendig. Smør røra tynt ut på 2 stekebrett kledd med bakepapir. Del opp med pizzahjul i ruter etter 10 minutter i ovnen. Lettere å dele opp etterpå da.
Stek begge bretta ved 155 grader på varmluft i 60-70 minutter. Åpne stekeovnsdørsdøra litt underveis for å slippe ut damp.

Lykke til!

Sjøl vurderer jeg å ta opp kampen mot Wasa.

tirsdag 18. oktober 2011

Si hei

Hørte på lokalsendingen i radio at på den videregående skolen i nabobyen arrangeres denne uka noe som kalles "Hei-uka". Det blir arrangert kontaktskapende aktiviteter hver dag. Målet med det hele er at man som en skole skal bli bedre kjent med hverandre, tørre å si hei og lettere se den enkelte.

Jeg er enkel og muligens naiv person. Jeg tror vi ville få et mer åpent og vennlig samfunn her i Norge, dersom vi ikke bare går rett forbi hverandre. Hvis vi kunne bli flinkere til å smile og si "hei", tror jeg dette kunne åpne for mange koselige samtaler i hverdagen.

Mor har Alzheimer. En del av denne sykdommen gjør at filteret hennes gradvis forsvinner med manglende innsikt og dårlig dømmekraft. Mange pussige, enkelte vonde, men også morsomme episoder oppstår i hennes hverdag. Det å ta henne med ut på trilletur i rullestolen elsker hun. Mor har alltid vært en sosial person, det skal sies. Fortsatt har hun mye språk inntakt. På disse trilleturene smiler og hilser hun på menneskene hun møter. Nesten alle. Slik blir det kontakt av. Selvfølgelig noen forvirrede blikk, men mange smil og hyggelige passiarer.





Vi har mye å vinne på å se hverandre. Slik er vi jo skrudd sammen. Vi liker å bli sett. På den måten får vi bekreftelse og kjenner at vi har en verdi. Det motsatte, å ikke hilse, kan sette i gang negative tanker og spekulasjoner som: "Hvorfor hilste hun ikke? Gjorde eller sa jeg noe galt sist gang vi møttes?"

Det pussige er at når vi nordmenn går turer i skog og mark, så smiler vi og sier hei til folk vi ikke kjenner. Hvorfor er det lettere å gjøre da tro?

Jeg har vært mange ganger i Sveits. Der har jeg familie. I Sveits hilser man på hverandre. Alle gjør det. Også på mennesker man ikke kjenner; i butikken, på veien, på toget. Det samme opplevde jeg når jeg var på ferie i Japan for to år siden. I England blir man omtalt som "love", selv med en ekspeditør i butikken. "Thanks love!" Det kjentes så fint.

Er det et særnorsk fenomen å være reserverte og ikke hilse på folk vi ikke kjenner kanskje?


Tør du si hei? Også til folk du ikke kjenner?


Dikter Arild sier det på denne måten:




Hallo, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Gjemmer du deg, langt, langt der inne i skogen
og ikke vil komme ut?

Kom ut da vel,
du som gjemmer deg langt, langt inne i skogen
og ikke vil komme ut.
Jeg vil så gjerne hilse på deg,
og bli kjent med deg,
og snakke med deg
- og så kan du hilse på meg,
og snakke med meg,
og bli kjent med meg du også.

Jeg syns det er dumt at du gjemmer deg langt der
inne i skogen og ikke kan se meg,
og at jeg står her ute på veien og ikke kan se deg
- for hvis vi ikke kan se hverandre,
og snakke med hverandre,
tenker vi kanskje stygge tanker om hverandre

- du tror at jeg er en tyv,
og jeg tror at du er en tyv,
og du tror at jeg er stor og stygg og sterk og vil slå deg,
og jeg tror at du er stor og stygg og sterk og vil slå meg,
og du tenker at jeg spytter på deg,
og jeg tenker at du spytter på meg

- og slik står vi langt,
langt fra hverandre og tenker
dumme
stygge
ting
om hverandre.

Derfor roper jeg på deg nå,
jeg roper så høyt jeg bare kan:
Kom ut av skogen da!
Kom ut og hils på meg da!

… Vil du ikke sier du?

Tør du ikke sier du?

Vil du at jeg skal komme inn til deg i stedet?

Ja, da kommer jeg da.
Nå kommer jeg …

- Arild Nyquist

søndag 16. oktober 2011

Weekendbilder

I denne weekenden har jeg:

  • sovet til jeg våknet av meg selv
  • vært gressenke
  • danset Zumba
  • fått vakre hvite roser 
  • hatt lunsj med mamma, svigerinne og en venninne



  • tømt klesvask-kurven og hengt det ut til tørk
  • strikket ferdig et sjal 
  • utsatt og utsatt og utsatt husvask, inntil jeg endelig tok et skippertaksrøsk
  • nydt høstanemonene mine


  • gått på tur på kyststien med god venninne, med mat og kaffe i sekken 
  • bakt en eplekake
  • invitert en middagsgjest





Jepp! Deilige, lange høstweekend. Nå er jeg oppladet. I både kropp og sjel. Klar for en ny, blank uke.
Håper din helg har virket positivt på deg.




    Bøtteballett på en søndagsmorgen

    Jeg har ikke støv på hjernen. Overhodet ikke. Jeg kan hygge meg selv om støvdottene fyker for å si det sånn. Og godt er det, for her i huset lever "små hamstere" i krokene rett som det er.

    Men god'følelesen når huset er ryddig og nyvasket den liker jeg. Den nyter jeg. Det er bare slik at vi ikke får den fram god'følelsen så ofte vi kunne ha tenkt, patriarken og jeg.

    Tiden strekker ikke helt til. Det er støtt så mye annet som er morsommere å gjøre. Som denne helga for eksempel, som jeg er gressenke. Fredag satte jeg fram støvsugeren og moppen. Midt på gulvet. Både fredag og lørdag sendte jeg dem lange blikk der de sto, og gikk en lang bue rundt dem. I morres holdt jeg ikke ut lenger. Da ble det bøtteballett. I pysjen.




    Over lengre tid har patriarken og jeg snakket om å få hjelp til rengjøring. I flere år faktisk. Å kjøpe oss fri fra mopping og grønnsåpe. Vi har aldri blitt ferdig til å gjøre et utspill. Må medgi jeg har vært skeptisk til å ha et fremmed menneske inn i den private sfæra som hjemmet er. Mens vi ikke er hjemme. Har liksom hatt det i meg at møkka mi, den bør jeg måke vekk sjøl.

    Nå har vi gjort det. I slutten av måneden begynner vaskehjelpen. Annenhver uke skal møkka ut og huset shines.
    Jeg er spent og jeg gleder meg.


    fredag 14. oktober 2011

    Luna

    De siste nettene har det vært en fantastisk fullmåne. Fordi himmelen har vært høy og klar og uten skydekke, har månen kommet tydelig fram. Og stjernene.
    Om morgenen, i grålysningen før sola står opp, henger den fortsatt lavt på vesthimmelen. Månen. Som en rund hvitost, assosierer jeg på min lille tripp til postkassa for å hente morgenavisene.

    Netter med fullmåne sover jeg ofte urolig. Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Aller helst skulle jeg vel vært ute og hylt med ulven mot månen kanskje? Er det dette som kalles å være månesyk?

    Å ta bilder av månen, har jeg forsøkt med mitt enkle kamera. Dårlig resultat.

    Den vakreste låta om månen som jeg vet om, er avdøde Radka Toneffs "The moon's a harsh mistress". Nyt den!


    torsdag 13. oktober 2011

    Vennskap

    Har du ein venn og trur vel om han, så gjest han ofte, for kratt gror til og gras blir høgt på vegen som ingen går.

    Ordene fra Håvamål syns jeg er en god innledning til dette blogginnlegget.


    Vi er noen venninner fra barneskolen som holder kontakten og treffes av og til. De fleste bor noen timer unna hverandre. Av og til drar vi på tur sammen. Helgeturer hit eller dit. En gang var vi her. Forrige helg dro vi til fjells.





    Jammen er det fint å ha venner som har tilgang til hytte. Her ser du gjengen klare for tur på lørdag formiddag. Dette er damer som liker frisk luft og fysisk fostring.









    De gyldne rødtonene i fjellet er borte nå, for nattfrosten har hatt grepet en stund allerede. Men bøyer man seg ned og fokuserer, kan man få øye på små røde kunstverk likevel.





    Den klare høstlufta har en magisk virkning på sinnet. Den strålende sola gjorde ikke opplevelsen noe dårligere. Så godt det er å gå oppover og innover i den vakre Telemarksnaturen, over myr og mose, knatter og knøs.






    Skal si det smakte godt med "en kold og en lille" under rasten.







    Elgjakta var i gang. Vi traff noen jegere som ikke hadde hatt særlig suksess med børsa. Den dagen iallefall.










    På disse turene lider vi ikke noe nød hva mat og drikke angår. Lørdag kveld sto tiur på menyen. Og her er det ingen ferdigfilet fra fryser'n det er snakk om.
    Det smakte aldeles fortreffelig!








    Det fine med gamle vennskap er at man ikke trenger å forklare så mye. Man kjenner store deler av historien til den enkelte. Disse helgene gir mulighet for å oppdatere hverandre hva som har skjedd siden sist. Store forandringer? Små endringer? Gleder og sorger om hverandre. Man deler og lytter. Og flirer og ler.
    Ikke minst mimrer vi fra tiden som var. Før - i gamle dager. Sånn på søttitallet og den gang. Skravla går og går og går...
    Segneferdige etter all den gode maten, praten, vinen og den friske fjell-lufta ramler vi inn i køya, engang utpå kvelden.




    Dette er hva vi våknet opp til på søndag formiddag. Jada, vi bor langt nord i verden.

    Vi hadde ikke skia med denne gang. Neste gang vi treffes, gjør vi nok det. Kjenner jeg denne gjengen rett.

    onsdag 12. oktober 2011

    Jeg har gjort det igjen

    Nå blir du muligens nysgjerrig på hva dette dreier seg om?
    Jo, nå skal du høre.

    I sommer hadde jeg mitt første minibloggtreff.
    Det å møte menneskene bak bloggene er fint. Det kan anbefales. Jeg syns det gjør blogglesingen og -kommunikasjonen etterpå litt nærere og annerledes. På en positiv måte.

    I forrige uke hadde jeg en ny avtale. Tre bloggere skulle møtes. Her ser du trekløveret samlet.




    En av dem har jeg truffet flere ganger, nemlig Sylvia (i rødt). Hun anser jeg som en av fødselshjelperne til bloggen min.
    Helen (til høyre) hadde jeg ikke truffet før. Hun bor mesteparten av året i Italia, men nå var hun på Norgesferie.


    Midt mellom garnnøster, brukte kaffekopper og bunadsbroderi slo vi oss ned. Bordet i butikken der Sylvia jobber var møtestedet. I første omgang. Kreative Sylvia er en inspirator av rang. I dag ville hun vise oss hvordan man hakker. Ikke tenner riktignok, men pulsvarmere.




    Og lærevillige som vi to andre var, hakket vi i vei.




    Rare greier i grunn. Mennesker man aldri har møtt, men syns man kjenner likevel, gjennom bloggingen. Så møtes man og kontakten er der med en gang. Fint i grunn. Timene på cafe' som vi etterhvert flyttet oss over til, fløy avsted. Herlige damer med ben i nesen og positivt blikk på livet. Skravla gikk lett og latteren satt løst.
    Ulike tema ble svitsjet innom. Enkelte utfordringer ble gitt. Vi kunne fint ha fylt det dobbelte av tid. Med kaffe, latter, mat og prat.

    Tusen takk Sylvia og Helen. Jeg storkoste meg!

    torsdag 6. oktober 2011

    Hu hei, hvor er det vel friskt og lett oppå fjellet

    Jeg har helgeplaner. Igjen. De siste helgene har vært travle. Så her gjelder det å henge med i svingene. Denne helgen skal jeg på jentetur. Vi er noen barndomsvenninner som treffes med jevne mellomrom. Nå skal vi til fjells. På hyttetur. Tursekken og fjellstøvlene er pakket. Alskens godsaker i fast og flytende form er gjort klar. Kjenner jeg denne gjengen rett, skal vi ikke lide noen nød. Overhodet. Det er utsikter til at lattermusklene skal få seg litt trim, ved siden av de store lår og leggmusklene. Må du ha en feiende flott helg der du er, mens jeg nyter høstlufta til fjells.