Si hei

Hørte på lokalsendingen i radio at på den videregående skolen i nabobyen arrangeres denne uka noe som kalles "Hei-uka". Det blir arrangert kontaktskapende aktiviteter hver dag. Målet med det hele er at man som en skole skal bli bedre kjent med hverandre, tørre å si hei og lettere se den enkelte.

Jeg er enkel og muligens naiv person. Jeg tror vi ville få et mer åpent og vennlig samfunn her i Norge, dersom vi ikke bare går rett forbi hverandre. Hvis vi kunne bli flinkere til å smile og si "hei", tror jeg dette kunne åpne for mange koselige samtaler i hverdagen.

Mor har Alzheimer. En del av denne sykdommen gjør at filteret hennes gradvis forsvinner med manglende innsikt og dårlig dømmekraft. Mange pussige, enkelte vonde, men også morsomme episoder oppstår i hennes hverdag. Det å ta henne med ut på trilletur i rullestolen elsker hun. Mor har alltid vært en sosial person, det skal sies. Fortsatt har hun mye språk inntakt. På disse trilleturene smiler og hilser hun på menneskene hun møter. Nesten alle. Slik blir det kontakt av. Selvfølgelig noen forvirrede blikk, men mange smil og hyggelige passiarer.

Vi har mye å vinne på å se hverandre. Slik er vi jo skrudd sammen. Vi liker å bli sett. På den måten får vi bekreftelse og kjenner at vi har en verdi. Det motsatte, å ikke hilse, kan sette i gang negative tanker og spekulasjoner som: "Hvorfor hilste hun ikke? Gjorde eller sa jeg noe galt sist gang vi møttes?"

Det pussige er at når vi nordmenn går turer i skog og mark, så smiler vi og sier hei til folk vi ikke kjenner. Hvorfor er det lettere å gjøre da tro?

Jeg har vært mange ganger i Sveits. Der har jeg familie. I Sveits hilser man på hverandre. Alle gjør det. Også på mennesker man ikke kjenner; i butikken, på veien, på toget. Det samme opplevde jeg når jeg var på ferie i Japan for to år siden. I England blir man omtalt som "love", selv med en ekspeditør i butikken. "Thanks love!" Det kjentes så fint.

Er det et særnorsk fenomen å være reserverte og ikke hilse på folk vi ikke kjenner kanskje?


Tør du si hei? Også til folk du ikke kjenner?


Dikter Arild sier det på denne måten:




Hallo, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Gjemmer du deg, langt, langt der inne i skogen
og ikke vil komme ut?

Kom ut da vel,
du som gjemmer deg langt, langt inne i skogen
og ikke vil komme ut.
Jeg vil så gjerne hilse på deg,
og bli kjent med deg,
og snakke med deg
- og så kan du hilse på meg,
og snakke med meg,
og bli kjent med meg du også.

Jeg syns det er dumt at du gjemmer deg langt der
inne i skogen og ikke kan se meg,
og at jeg står her ute på veien og ikke kan se deg
- for hvis vi ikke kan se hverandre,
og snakke med hverandre,
tenker vi kanskje stygge tanker om hverandre

- du tror at jeg er en tyv,
og jeg tror at du er en tyv,
og du tror at jeg er stor og stygg og sterk og vil slå deg,
og jeg tror at du er stor og stygg og sterk og vil slå meg,
og du tenker at jeg spytter på deg,
og jeg tenker at du spytter på meg

- og slik står vi langt,
langt fra hverandre og tenker
dumme
stygge
ting
om hverandre.

Derfor roper jeg på deg nå,
jeg roper så høyt jeg bare kan:
Kom ut av skogen da!
Kom ut og hils på meg da!

… Vil du ikke sier du?

Tør du ikke sier du?

Vil du at jeg skal komme inn til deg i stedet?

Ja, da kommer jeg da.
Nå kommer jeg …

- Arild Nyquist