mandag 22. juli 2013

Fia

Her ser du Fia. Kjælenavnet sjømannspappa´n ga henne som lita jente.
Denne sommeren var pappa´n ikke på båt langt der ute i den store verden. Men derimot sammen med Fia og familien i bryggerhuset på gården de leide. Nær sjøen. Hele sommeren. År etter år etter år…




Fia fylte seks år denne sommeren. Hun hadde nettopp fått ny badedrakt, badehette og badesko. Likevel kunne hun ikke svømme. På tross av svømmekurs. Hun var redd for krabber som kunne klype, for "rur" og for alt det ekle hun ikke hadde kontroll over under vannflata. Storebroren svømte som en fisk. Aller best med hodet under vann. Han hoppet og stupte. Men ikke Fia.

Fia var god på å klatre. Og å balansere fra stein til stein. Eller å samle skjell og glatte, fine småstein til et lite, dandert kunstverk. Hun likte å ligge på de varme blankskurte svaberga. Og kjenne sommerbrisen kile behagelig over huden. Hun elsket å plukke markjordbær. På strå. Hun kunne navnene på blåklokke, prestekrage, hundekjeks, smørblomst og sukkertopp. Og laget markblomstbuketter, som ble satt i vase for å pynte opp i det enkle bryggerhuset. Mens mor stekte vafler, på det flunkende nye vaffeljernet. Som hadde støpsel!

Hvordan Fia på bildet hadde kommet ut på steinen uti vannet vites ikke. Hun hadde iallefall ikke svømt. Kanskje var det pappa´n som hadde båret henne? Badedrakta i krepp, var ganske sikkert knusktørr. Den pleide å være det.




Fia søker den dag i dag tilbake til de blankskurte granittsvaberga. Ofte. Stedet hun hadde barndomssomrene sine, har en helt særegen plass i livet hennes fortsatt. Sommer som vinter. Jordbærstedet. "Sitt".
Hun har lært seg å svømme, men blitt litt mer klønete på å klatre. Og plukking av markblomster er noe av det hun fortsatt setter høyest på sommerstid.