onsdag 13. november 2013

131113


Jeg er veldig glad i jobben min. Stolt over arbeidsplassen i helseinstitusjonen. De gode kollegaene.
De varierte arbeidsoppgavene med passelige blanding mellom utfordringer, ansvar og "plankekjøring".
Faktisk har jeg sagt og tenkt ofte at "å gå på jobb er like fint som å danse". Og ment det. Og jeg er en som elsker å danse.



Nå?
Halter det med "dansetrinna" på arbeid om dagen. Smooth salsa er omgjort til en haltende masurka. Nedskjæringer siste året svir. Kommunaløkonomi er ikke spøk. "Når krybba er tom, bites hestene", sier ordtaket. Det gjør noe med arbeidsmiljøet. Det gjør noe med meg. De totale ressursene strekker ikke til i forhold til de faktiske arbeidsoppgavene. Jeg har støtt en følelse av å løpe etter. Å ikke ha kontroll. En ugrei følelse. Vi har tross alt med syke mennesker i en rehabiliteringsprosess å gjøre.
Engasjementet daler. Stigende sykefraværstatistikk blandt kollegaer gjør ikke situasjonen lettere. Vikarer leies ikke inn. Faglige dyktige kollegaer finner seg andre jobber.

Jeg forsøker å lete etter og holde fast i det positive. Tenke at endringsarbeid krever tid. At omprioritering av arbeidsoppgaver også vil bli et ledelsesansvar. Sånn på et konkret nivå, mener jeg. Jeg er pokker´n ikke villig til endres til en "en zombie" som utfører arbeidsoppgavene som en robot. Jeg ønsker å tilstrebe faglig utvikling, engasjement og glede. Men æsj, nå holder det hardt!

Jeg kjenner takknemlighet over at jeg "bare" jobber 75% stilling, slik at jeg får anledning til å trekke pusten og hente inspirasjon fra andre arenaer enn arbeid innimellom. Slik som hagevandring i Miacasa denne novemberonsdagen, som resulterte i buketten på bildene.

Blogginnlegget vurderer jeg å sende til mine overordnede. Er det et klokt valg tror du?