lørdag 31. desember 2011

Mot

Under juletreet, lå en nydelig liten bok. Gave til meg fra verdens fineste venninne.
Nemlig boka "Mot" av Bjørg Thorhallsdottir. Ble jeg glad for.




Med underfundighet og humor deler grafikeren Bjørg Thorhallsdottir sin visdom med oss, gjennom ord og bilder. Boka handler om å tørre å våge - og å tørre å ta imot.


Dette bildet med følgende undertekst syns jeg passer i anledning dagen.




"Når det lukkes en dør,
bør det alltid åpnes en champagneflaske,
og så åpnes et vindu."



GODT, modig år ønskes deg,
fra meg

fredag 30. desember 2011

Rød





Rød er å uttrykke følelser ærlig
Rød er å stå frem
Rød er verdig
Rød er konkret og rett så synlig
Rød er til tider også pinlig
Rød er gavmild
Rød er grådig
Rød er så sannelig også modig
Rød er provoserende, ja noen ganger sjokkerende
Rød er handling, kamp og hengivelse
Rød er begeistring - stolt, befriende
Rød er å ha hjertet utenpå
Rød er spontan
Rød er varm
Rød er lekende
Rød er larm
Rød er barnslig, tindrende glede
Rød er voldsom og ekte vrede
Rød er sanselig og sexig
Rød er saftig, stor og prektig
Rød er liv og dunkende hjerte
Rød er fest, ballade og smerte
Rød er fri
Rød er moden
Rød er å finne sin plass i solen.


Anne-Grethe Kousgaard


torsdag 29. desember 2011

Julegaven

Under juletreet i år lå det en stor pakke. Til meg. Jeg ble både overrasket og glad, da jeg oppdaget hva som lå inni pakken.

Nemlig denne:



Lucky me!

Fram til nå har jeg brukt mitt gamle, enkle Finepix kompakt kamera.
Denne Nikon D3000 har mange knapper og innstillingsmuligheter. Jeg kjenner meg i øyeblikket famlende, hjelpeløs og grønn, men håper dette vil endre seg i marsjen.

Noen som har noen gode nybegynnertips å gi meg?



Korleis lærer ein å symje?
Ved å lesa om symjekunsten,
eller ved å kave i vatnet?
Eg berre spør…


Olav H. Hauge

onsdag 28. desember 2011

Du grønne, glitrende

Juletreet i her hjemme er ei gran. Ikke edel riktignok, men god nok i massevis.

Juletrepynten vår er som en liten tidsreise.
Denne julekurven er eldst. Flettet til vårt første juletre for 25 år siden.



Dette hjertet laget yndlingssønnen når han var 5.




Når vi er ute å reiser, kjøper jeg ofte med juletrepynt som minne.
Desember 1999 kjøpte jeg dette hjertet i København, på Søstrene Grene.




I 2002 var familien på sommerferie i Euro Disney. Da ble denne med hjem.




Sommeren 2003 dro vi med bil til Kroatia. På vei ned kjørte vi innom den tyske byen Rothenburg ob der Tauber. Her ligger Kathe Wolfhardts julehus, hvor denne engelen ble ble med hjem som et ferieminne.




Det er så hyggelig hver jul, å pakke fram juletrepynten. Den får oss til å tenke tilbake til ferier og reiser gjennom flere år.
Denne ble kjøpt i Krakow i 2005, da jeg var med mellomstes klasse på busstur med Aktive Fredsreiser. Den har faktisk Swarovski krystaller pålimt.




I sommer var vi på Amalienborg slott i København. I museets butikk kjøpte jeg denne.


fredag 23. desember 2011

Julekledd

Tok meg en tur til jordbærstedet. Alene.

Stedet hadde kledd seg om til jul. Et fint pudderdryss lunet over det feminine landskapet.





Her sammenliknet med 4 måneder tidligere.






Ikke en sky. Minus 3 grader, vindstille. Ettermiddagslyset var magisk. Skyggespill og nyanser på de ulike flatene.






Temperaturen og lyset denne sommerdagen, var annerledes. Vakkert begge deler.







"Jag trivs best i øppna landskap, næra havet vil jag bo." Ulf Lundell







Må juledagene hos deg blir akkurat slik du trenger og ønsker deg dem. Sammen med dem du er glad i.
Fryd og fred. God jul!

onsdag 21. desember 2011

Slik er det bare

Desember er for folk flest en travel tid. Det er en del ting som man har lyst til å gjøre, eller syns man bør gjøre, før jula ringes inn.
Hva folk velger å legge vekt på er jo individuelt. Endel gjengangere er julegavehandel, julebord og -avslutninger, vasking og pynting av hus, -tre og barn, julekortskriving, skaffe tilveie julemat og -drikke. Slik er det for meg og oss her i huset også.

Tidligere kunne jeg fort kjenne på stress i desember. Jeg påla meg oppgaver og detaljer, som det kanskje mest var meg selv som hadde forventninger til og la merke til. Ønsket om å ville det så vel, var høyt. Skyhøyt. Resultatet ble ofte at mye av gleden forsvant. Følelsen over å ikke strekke til overtok, og energien ble tappet.

I år er det annerledes. I år er jeg roligere enn noensinne. Mer avslappet. Dette til tross for at denne desember har vært preget av fysisk hangling, samt flytteprosess for mor inn i bofelleskap for demente. Noe som naturlig nok har skøvet juleforberedelsene i bakgrunn.

Noe av hemmeligheten med det hele, tror jeg handler om valg og aksept. For meg. Valg og prioritering av de oppgavene som betyr mest. Aksept over at situasjonen er som den er. At det er helt greit med de gjøremåla som ikke blir utført. Som sto på julelista mi.

Oftere og oftere klapper jeg meg selv på skuldra. Det er fint, Elisabeth. Det er greit som det er. Det fine er at på den måten kommer tilstedeværelsen sterkere fram. Og gleden. Små, enkle forandringer. Som utgjør en forskjell.

Da jeg kom hjem forleden kveld, hadde den matinteresserte yndlingssønnen kokkelert. Biff Bourgogne med Hasselbakte poteter sto på bordet. Samværet rundt bordet og den gode maten fungerte som en vitaminsprøyte for sliten kropp.
Så får det ikke hjelpe om noen får romjuls- eller nyttårskort istedetfor i år. Slik er det bare.

søndag 18. desember 2011

Hver gang vi møtes

Så er siste helgejobbing i 2011 unnagjort. Gode kollegaer er flott å ha, og jeg er så heldig å ha mange av dem. Sammen utgjorde vi en bra team, der helgeoppgavene ble løst i fellesskap.



I går kveld var vi i Rakfisklag. Gode venner som, tradisjonen tro, samles siste lørdag før jul. Rakørreten fra Hardangervidda spises ved at biter av den pakkes inn i potetlefse sammen med purre, rødløk, meierismør og/eller rømme. Smaker nydelig!




Som drikke til passer det godt med øl og akevitt. I går ble det Farris på meg, siden jeg skulle tidlig opp. Verten er en kløpper på kjøkkenet. I tillegg til rakfisken ble vi også servert hjemmelaget sylte, buklistrull og andre gode greier.

Utpå kvelden spilles gitar. Når denne gjengen er samlet står bl.a. Halfdan Sivertsens' "Venner for livet" fast på reportoaret. Jeg kjenner meg rik og takknemlig, når jeg sitter der å skråler og synger blandt menneskene jeg setter uendelig stor pris på.

Venner for livet. Sånne er gode å ha.







Å berre vær i lag igjen
E vi som før, kor ska vi hen?
Vi tar en skål førr det som va
Førr gammel tru, førr alt vi sa.
Førr alt vi e uenig om
Førr lys og luft tell mørke rom
Der vi kan se vårt eget svik
Vi e forskjellig, vi e lik
Og vet at

Hver gang vi møtes, har vi det bra
Vi e venna førr livet
Sånne e gode å ha

Her mase ingen om suksess
Hvis du e trist, så e du det
Og kommer tåran la dem renn
Tell du ser lys og land igjen

Hver gang vi møtes osv

Om vi e lat, om vi e lei
Og sku sagt ja der vi" sa nei
Om vi e sur, om vi e sær
Blir det førr tøft, så e vi der

Så finn et krus og slå dæ ned
Her kan du være den du e
Her finnes trøst, her finnes tru
Vi lev i samme drøm som du

Hver gang vi møtes, har vi det bra
Vi e venna førr livet
Sånne e gode å ha





(Bildene er tatt på min gåtur i ettermiddag, etter jobb)

lørdag 17. desember 2011

Hjem til jul

Yngstestudenten ble hentet i Oslo på onsdag. I dag kommer de to eldste med fly.

Så blir gjengen atter samlet. For en stund.

Nydelige Maria Mena formidler det på denne måten.



fredag 16. desember 2011

Julekonsert

Det fins et utrolig stort utvalg av kirke-/julekonserter i førjulstida. Jeg har valgt meg ut to.
Onsdag kveld var vi i Fagerborg kirke i Oslo for å høre HIM, der også Trine Rein var gjesteartist. En musikalsk flott opplevelse.

I kveld skal jeg og en tidligerer kollega på en annen konsert. For å høre han her:





Og henne her:





Snodig combo i grunn, disse to artistene. Sammen.
Gleder meg til å sitte der i kirkerommet - i barndomsbyen min, og la musikken og ordene fylle meg.

Har du fått med deg noen julekonserter i år?

mandag 12. desember 2011

Miniatyr

Jeg er svak for små ting.

Små ting og vesener får hjertet mitt til å bli ømt. Finnes det noe søtere enn kattunger og valper for eksempel?

I forbindelse med at patriarken og søster solgte barndomshjemmet i sommer, kom disse små tingestene fram.




Små fine metallformer i ulike fasonger. Likner på sandkakeformer, men er mye mindre.





Har aldri sett svigermor har brukt disse. Noen av dere som har forslag om hva de kan bruker til?


søndag 11. desember 2011

Titt

Jeg kikker innom bloggstatistikken av og til.

De siste to månedene har den skutt i været. Statistikken altså. Tenk nå har den passert 10 000 besøk, siden 30.april 2011. Det må jo bety at min drodling rundt trivialiteter og hverdagsopplevelser, fenger interesse hos flere.
At det jeg skriver, legger ut av bilder, linker - fenger folks interesse, siden man bruker tid og kikker innom her. Kanskje får bloggen min andre til å tenke sine egne tanker eller se sine egne prossesser? Eller bli inspirerte. Jeg blir glad og ydmyk.
Vit at jeg er virkelig takknemlig for alle kommentarer og innspill dere gir meg.

Mulig kan stigning på bloggstatistikken ha noe å gjøre med at nå vet endel venner og familie om den også?



Før jeg selv etablerte blogg, fulgte jeg noen andres blogger. Over lengre tid. Med mennesker jeg ikke kjente, annet enn gjennom bloggen. Husker jeg tenkte det var en "snodig greie". Nesten litt som kikking. At jeg fikk innsyn i noe. På den måten ble jeg litt kjent med vedkommendes innside. Iallefall enkelte biter.

Og slik er det jo generelt i livet. Blandt kollegaer, venner, naboer. At vi viser visse sider og biter av oss selv. Mens andre egenskaper ikke kommer så tydelig fram. I alle settinger.

De gangene jeg har møtt menneskene bak bloggene, har så langt være en udelt positiv opplevelse. Min erfaring er at "bloggpersonen" harmonerer med personen jeg satt ovenfor. Så er det vel slik at personlighet og egenskaper, skinner igjennom det vi skriver og deler.

lørdag 10. desember 2011

Fotonita

Jeg har så lyst til å tipse dere om en ny blogg her i Bloggland.
Nemlig Fotonita.





Dama bak denne bloggen har bodd 3 år i Kina. Hun er fotointeressert, og etter min vurdering en mester med kamera.

Ta en titt inn i en eksotisk verden. Bloggen hennes er virkelig verd et besøk.

Det begynner å ligne




Hvem kommer til meg når andre går bort,
hvem blir igjen?
Hvem våger se bak alt jeg har gjort,
og likevel kalle seg venn?
Hvem orker se meg som den jeg er,
og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.

Hva var løgn, hva var sant?
Hvem kan gi svar?
Jeg ble en tyv, jeg tok det jeg fant,
og gikk før de så hvem jeg var.
Jeg gjemte det jeg stjal, i hjertets svarteste dypeste brønn.

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.

Hvem venter på meg, hvem viser vei,
hvem skal gjøre meg hel?
Alt jeg flyktet fra hjemsøker meg,
som en hjemlengsel i min sjel.
Jeg ser hver tåre, hvert blikk, hvert smil, hver latter, hvert rop, hvert stønn.

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.

Hvem vil ta meg inn til seg, når det blir kaldt,
hvem vil si: du er av meg – jeg elsker din sjel gjennom alt.
Hvem orker å se meg som den jeg er,
og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn


Ole Paus

(Musikken kan bestilles her)


fredag 9. desember 2011

Til å spise opp



Kan det bli stort mer førjulssjarmerende enn dette? Neppe. Loves it!

Får meg til å tenke tilbake til tiden som var. Da jentene våre var små. To snupper med 20 mnd mellomrom. Pseudotwins. Førjulstida med barn i huset er noe for seg. Forventning og forberedelser. Spenning og glede.
Nå gleder jeg meg til studentsnuppene igjen fyller huset med latter, spas og hele sitt nærvær.

torsdag 8. desember 2011

Om å være pårørende

Å være pårørende til en person med Alzheimer, kan til tider være en utfordring og en krevende oppgave. Mange opplever en følelse av sorg og savn, når en av de nærmeste rammes av denne sykdommen. Savn av det som var, mens vedkommende fortsatt lever.






En person med Alzheimer kan kanskje sammenliknes med en rose. En visnende rose. Den mister gradvis funksjon og egenskaper den tidligere hadde. Som pårørende kan man oppleve å savne egenskaper man satte stor pris på hos vedkommende. Rollene blir snudd om. Gradvis blir man foreldre til foreldrene sine.






Det er godt dokumentert at å være pårørende for en person med Alzheimer/demens, øker risikoen for helseskader. Det er i første rekke de atferdsmessige endringene og psykiatriske symptomene ved sykdommen til den som er rammet, som belaster pårørende.

Noe av det vanskeligste å takle, for min egen del, er å bli sint på en dement. Det skjer gjerne fordi man er sliten selv. Man kan også kjenne seg sint over at en har havnet i en slitsom omsorgsrolle man ikke har bedt om.

Mange pårørende sliter med, i tillegg til sorg/savn, også med sårede følelser, skyldfølelse, krisereaksjoner og ikke minst stor usikkerhet.

Ofte må man gå flere runder med seg selv, både i møte med vedkommende og etterpå.

Grenser er for meg en sentralt punkt her, for behovet er stort. Sykdommen er jo en pågående prosess. Og bevissthet hvor man selv legger energien sin, men også hvor man henter påfyll andre steder fra.


onsdag 7. desember 2011

Ikke for å klage,

men bare for å riktig gni det inn:




Snakk om dramatikk, innlevelse og pasjon!
Om den gjorde meg friskere? Tja, den fikk meg iallefall til å smile.

Blå time

Et hvitt lag har lagt seg så fint over landskapet i løpet av natten. Du verden hvor flott naturen pynter seg selv. Skjuler hagens visne løv og sølete jordhauger som gravemaskinen har etterlatt seg. Det blå lyset, før sola får kraft, gjør morgenstemningen spesiell.



Fridagen starter slik jeg elsker den. Langsom. Kun vedovnens knitring og lyset fra flammene som underholdning. Legens konklusjon i går, viste ingen vei utenom antibiotika, siden bronkitten drev å koste seg nedi lungene mine. Nå håper jeg på stigende form, ettersom medisinene gradvis får virke.

Akkurat nå vil jeg bare være. Akkurat her.



"STØNNA" av Hans Ludvig Fredheim

Ta vare på stønna, slæpp a inn når'a banker på.

Rødd plass åt dekk midt i søktna, før stønna er her og nå.

Læt a sætta seg litt nedpå, uansett åssen a er.

Nåe har a å gi deg, det er dæffer hu er her.

Ta godt vare på stønna, og takk før den tida hu satt.

Før akkurat dænna ene, hu kjæm æller att.

Du trudde lenge at stønna var nåe du skulle få - bære du engong vart færdig med dæ du drev på med.

Du fekk æller tid tell å åpne de gonga da hu banke på, og skjønte før sent at stønna støtt er her og nå....



mandag 5. desember 2011

Marius

Arbeidet med Marius går sin gang. Ja, ikke helt av seg sjøl riktignok. Det er noen drøye runder når man strikker genser i herrestørrelse. Dessuten merker jeg at synet mitt har endret seg merkbart siste tiden. Når jeg sitter i stearinlysskinnet og strikker, er det fort gjort å strikke feil. Og strikkefeil forplanter seg som kjent oppover i mønsteret, noe jeg ikke ønsker. Dermed blir det å rekke opp. Fram og tilbake er like langt.





Om jeg blir ferdig til jul spør du? Er jo litt annet å holde på med i desemberdagene, enn strikking. Men det hadde jo vært hyggelig om den bløte pakka kunne overraske yndlingssønnen på julekvelden.





For helt nøyaktig 25 år siden i dag, kom yndlingssønnen til verden. Mens jeg fortsatt var student fant han sin plass i min og patriarkens sfære, der oppe i den trønderske hovedstaden. Ikke helt planlagt, men du verden så velkommen.
Første julen vi laget til, for vår nye familie som nå var blitt 3. Med nær familie langt unna, men vennekontakt tett på.
Vesle, gode gutten som raskt gjorde natt til en tid på døgnet da han sov tungt, og puppen fikk hvile. Noe som var godt for mamma'n, som fortsatte med forelesninger og studier, mens den 6 uker gamle tassen klarte brasene hjemme med pappa'n sin. At patriarken fikk tidlig ordne opp på sitt eget vis - uten min innblanding - har nok styrket hans forhold til barna. Også mens de var bittesmå.

Brått ble jeg nostagisk gitt, her jeg sitter med "bunningen" i fanget og legger kjærlighet i hver maske.

Hurra for deg, Bosse! Håper det blir tid til litt hygge i kveld også, innimellom lesing og eksamensforberedelser.

Elisabeth gjør ting hun ikke kan, del 2.

Skapdansken i meg elsker lun leverpostei med sprøstekt bacon, sjampinjånger og sure agurker som en del av julebrønsjen.

I år ville jeg lage min egen leverpostei. Hos slakteren fikk jeg tak i de nødvendige ingrediensene, samt aluminiumsformer.


Foodprosessoren er et nyttig hjelpemiddel. Raskt og enkelt gikk det. Vupti, opp i formene, inn i vannbad i stekeovenen .




Voila' !
Det ble mer en vår familie kan fortære. Ser ut som det kan bli noen spiselige julegaver til enkelte i år.

søndag 4. desember 2011

Staken

Rundt omkring i Bloggland, har jeg så langt i desember, lest mange adventstake-innlegg. Den ene mer trendy enn den andre.

Fordi formen min har vært så som så, og patriarken har vært bortreist, tok det sin tid før adventspynten ble leita fram her i huset.

Gode gamle adventstaken.




Laget i trolldeig (!) for omtrent 25 år siden. Made by me. Tyttebærkransen som ble lilla. Ler..

Ukul og fjern fra trendy stæsj. Men jeg får meg liksom ikke til å bytte'n ut heller.

Den får meg til å tenke tilbake til tiden som var. Da vi var nyetablerte, og økonomien ikke akkurat var romslig. Noen venninner og jeg var samlet, for å være kreative rundt bordet. Små "kunstverk" ble tryllet fram fra mel, salt og vann. Holder folk på med slik nå om dagen tro?

Forresten så hadde jeg ikke sagt nei takk, hvis noen forærte meg en slik heller men..




Staken hører sammen med løperen under. Den arvet jeg fra barndomshjemmet, en gang for like lenge siden.
Begge får gjøre nytten i adventstida. I år igjen. Mosen og hyasintene er riktignok nytt av året. Da er lys nummer to tent. Så snålt atte.


lørdag 3. desember 2011

Starbucks

Patriarken har vært utenlands. Med seg hjem bringte han spiselige saker. Til meg og seg. Eller drikkelige er det vel bedre å kallen dem. Sjekk disse!




Nytelse for en kaffe-elsker som meg. Julekaffen smakte nydelig! Vi måtte bare prøvesmake.




Og hurra! Etter å ha lest her skal Starbucks endelig etablere seg med utsalg i Norge. For første gang. Vinter 2012. På Gardermoen. Har lurt på hvorfor de ikke har gjort det tidligere? Vi nordmenn som er en av verdens mest kaffedrikkende nasjon. Noen som kjenner grunnen til det? I tedrikkende Japan florerer det av Starbucks sjapper. Forstå det den som kan.


fredag 2. desember 2011

Elisabeth gjør ting hun ikke kan, del 1.

Inspirert av Livet leker, bestemte jeg meg for å lage lammerull.

Jeg dro til slakteren. Ja, for det har vi faktisk i byen jeg bor i. Som har hatt sin virksomhet på samme sted i over 100 år.
Der fikk jeg tak i lammekjøtt og - rulleskinn. (Hege: jeg tok den enkle varianten jeg, så slapp jeg skjæring av ribbein).


Heges lammerull har en tøtsj av Middelhavet, og ikke lik den norske tradisjonelle. Og jeg herma.




Oppå rulleskinnet la jeg lammekjøtt skjært i grove strimler, hakket paprika, rød- og hvitløk, bladpersille, estragon, timian, salt, pepper. Så rullet jeg sammen, og begynte å sy. Sjekk redskapen!



Ikke prydsøm akkurat, men det holdt. Utenpå rullen tredde jeg en rullestrikk. Kjøpt hos slakteren.




Så fikk rullen ligge 1 døgn i kjøleskapet, der smakene fikk godgjøre og sette seg. Med klede rundt seg, puttet jeg rullen oppi ei grytene med kokende vann. Der fikk den trekke 45 minutter.

Slik ble resultatet. Det er bare å glede seg til julebrønsj.


torsdag 1. desember 2011

Er du i tvil

om hvordan du skal dandere skjerfet før julebordet? Wendy hjelper deg gjerne.

Sjekk denne!