onsdag 23. november 2011

Overgang




I overgangen til vinteren - en gang i november - vipper høstens ettertensomhet lett over i melankoli. I går seig den inn over meg. Melankolien. Som en bølge.

Mulig har det sammenheng med at halsen er sår og kroppen febril. Plutselig kjentes tåka utendørs, som et plagsomt bomullslag rundt ørene mine. Jeg kjenner meg tung og sliten. Ønskeplanene for fridagen min i dag ble kullkastet.

Istedet ligger jeg her under teppet. Som et slakt. Kroppen vil ikke noe annet, om lysten og ønskene aldri så mye sier noe annet. Får bare gi meg hen og akseptere.

Det siste sliter jeg med. Å akseptere og ta inn de grå dagene. Å bli snillere mot mine mørke følelser også. Og min egen sårbarhet. Det som kommer krypende, når livet ikke svinger like lett.

Freud definerte melankolien, som tap av noe man ikke vet hva er.
Melankolien viser meg livets nyanser. Gir meg perspektiv. Nyansene trenger jeg for å kunne skille. På de gode dagene, og de som ikke er fullt så gode. Som også er livet. Mitt. Og andres.

Jeg liker å se på meg selv, som en person med positivt blikk på livet. Som gjerne legger fokus på det lyse og lette. Som har så mye å være takknemlig for. Og å være glad i. Jeg erfarer at det innimellom holder hardt. At de tunge tankene innhenter meg, og trekker meg ned. Men det er også meg.

Så la meg få sutre litt her på bloggen idag. Under teppet mitt. Det ække så farlig. Det er bare sånn det er. Det går over.