tirsdag 10. februar 2015

… tid for å rykke opp


Bakerst i hagen, på grensa inn mot naboen, står ei furu. Et digert tre som ingen kjenner alderen på. Naboen på 68, har bodd her siden han var født. Han husker treet som stort bestandig. 

Et par meter over bakken, deler treet seg i to hovedstammer. Opp langs stammene vokser det eføy. Masse eføy, der småfuglene har reir om våren.  Øverst på toppen brer furugreinene seg utover som ei krone. 

Treet er både flott og staselig, syns vi som bor i huset. Det står der som en skulptur og pryder Miacasahagen. Som ei trone. Som et tak over en av sitteplassene, og på den måten skaper det et av rommene i hagen.  




Men…

For 2-3 år siden i en høststorm, opplevde vi at en diger grein knakk og dundra i bakken. Det var et hell at den ikke knuste lekestua eller havna inn i husveggen.
Med spådommer om ekstremvær i framtida, er vi rett og slett engstelige for at hele furua skal velte over huset, eller nye greiner skal rasere både hus og hage.




Avgjørelsen er derfor tatt. Treet skal bort. Furua som vi er så glad i. Trist, men nødvendig. Ser du a´ forresten bak den japanske viftelønna og lekestua?

I uke 9 kommer trefelleren med motorsag, tau og taljer. Vi er spente. Det er en tid for alt...