Novemberhelg

Har du sett filmen "Billy Elliot"? Du vet historien om den elleve år gamle gutten fra et gruvesamfunn i nord England. Som velger dans framfor bokseringen, til tross for stor motstand fra familie og kulturen ellers.

I London har musikalen Billy Elliot gått for fulle hus siden 2005. Denne høsten er musikalen satt opp på Folketeateret i Oslo, med norske skuespillere. Et fyrverkeri av en forestilling, og med et multitalent av en tolvåring som hovedrolleinnehaver. 

Patriarken og jeg gjorde en Oslo-weekend ut av det, og slo til med husvære på sjølvaste Grand hotell. 

Både musikal og husværet anbefales!

Sokrates

Katter har fascinert meg så lenge jeg kan huske. Da jeg var syv år fikk jeg min egen katt i julegave. En sort og hvitt hannpus, som fikk navnet Sokrates. Inspirert av Anne Cath Vestly´s bøkes som jeg var.
Sokrates var en spretten kar, som var i stand til å åpne dører. På den måten kom han seg rundt i huset, også på de steder der den ikke hadde adgang.

På denne tida bodde vi i rekkehus. Sokrates var ikke så nøye med hvilken leilighet den gikk inn i, og vips befant han seg oppi naboenes senger - fordi den hadde klart åpne dørene dit også. Det var lite populært. Etter gjentatte klager fra naboene, kunne vi ikke ha den lenger.

Et halvt år gammel kom Sokrates til bondegården hvor vi ferierte hver sommer. På den måten holdt jeg fortsatt kontakt med katten som en gang var min. Bildet over er tatt der.
Dessverre har patriarken katteallergi, slik at jeg i voksenalder aldri har anskaffet min egen katt. Men minner om en bløt liten pus har jeg beholdt.

Kontrast

Alle inntrykkene og opplevelsene fra reisen til Suzhou og Shanghai, har det tatt tid å sortere og fordøye.

Det som sitter fremst i pannebrasken etter turen, er ordet kontrast.  - At Kina er et land med STORE kontraster. Kontrast mellom fortid og nåtid. Kontast mellom nytt og gammelt. Kontrast mellom fattig og rik.

Vi har sett topp moderne skyskrapere, digre kjøpesentre, gedigene kunstinstallasjoner, velkledde kinesere og rådyre biler.

På den andre siden har vi også sett slitte hus, trange gater, simple sanitær forhold, falleferdige sykler og uteliggere. Vi ble fortalt at på landsbygda kan man enkelte steder skru klokka mange tiår tilbake, når det gjelder utvikling i forhold til jordbruk og levestandard.

Slikt gjør voldsomt inntrykk,  - dette spriket mellom høyt utviklingsnivå og utbredt, dyp fattigdom.

Kan vel ikke skryte på meg, at jeg er topp oppdatert på nyere kinesisk historie. Ja, ikke eldre heller for den saks skyld.
Men etter at jeg kom hjem fra ferie, har jeg hatt behov for å gjøre et dypdykk i historieboka. For bedre å forstå bakgrunnen for hva jeg har sett og opplevd.

I 1912 styrtet kineserne den siste keiseren og forsøkte å modernisere landet. Både Japan og vestlige stormakter motarbeidet dette. Som svar stiftet Mao Zedong et kommunistparti i 1921. Under annen verdenskrig var de igjen alliert mot japanerene, men alliansen sprakk etter krigen. I 1949 utropte Mao Zedong folkerepublikken Kina. Mao samlet bøndene til folkekommuner og forsøkte en rekordrask moderninsering med "det store spraget" rundt 1960. Dette ble en katastrofe som kostet millioner livet. Mao fikk kritikk, men satte i gang kulturrevolusjonen for å knuse motstanderene. 

Etter Maos død i 1976 ble Deng Xiaoping Kinas sterke mann. Han satset på å modernisere Kina ved å avvikle folkekommunene og slippe markedsøkonomien løs. Dette har ført til en voldsom økonomisk vekst. Men kommunistpartiet har fortsatt beholdt maktmonopolet. 
Den raske moderniseringen av Kina skaper store kontaster mellom gammelt og nytt. I følge informerte kilder passerte Kina Tyskland i 2007 som verdens tredje største økonomi, etter USA og Japan. 

Hvor dette ender, kan ikke jeg si. Om skillet mellom fattig og rik øker ytterligere? Eller om det motsatte kommer til å skje. Merker iallefall at jeg spisser ørene og lytter ekstra når Kina nå blir nevnt i nyhetene. Kjenner også, at får jeg anledning en annen gang, vil jeg gjerne reise mer til Kina for å se andre deler av det enormt store, kontrastfylte landet.

Om å eldes

"Alder er som å bestige et fjell.

Man blir nok litt anpusten, 

men man får mye bedre utsikt".

Ingrid Bergman

Vita stenen

Husker du barne-tv serien "Vita Stenen" som gikk på 70-tallet? Du vet, serien som handler om Hampus og Fia. 

Fia bor med pianolærer-mor i den strenge heradshøvdingens herskapshus, og Hampus i den barnerike, fattige skomakerfamilien. På tvers av sosiale settinger utvikler de et vennskap, lukket for de voksnes og jevnaldrenes verden. Hampus og Fia lager en fantasiverden, og lokker hverandre stadig ut i nye eventyr.

I sommer har jeg hatt gjensyn med denne serien. Via You tube. Jeg har storkost meg.

Fjellet

Det nærmeste fjellet der vi ferierer i Romsdalen, er Ystetind. - Det spisse fjellet litt til venstre i bildet over. Tatt fra kjøkkenvinduet på "Kåret", huset vi bor i.

Ystetind ligger 1162 moh. Fjellet er en av de mange Romsdalsalpene, som ligger på rekke og rad innover i Romsdalsfjorden. Spesielt godt ser man dem fra Moldesida, når man ser sørover. En klarværsdag vel og merke.

For patriarken er det DET fjellet som gjelder, når det gjelder toppturer. Og da skal man gå "frå trappa" på Kåret, dvs fra havnivå.
Man kan kjøre opp et stykke med bil på setervei, for å slippe noen høydemeter å gå.  Og på den måten gjøre turen kortere. Men det er, i følge den høye mannen på 1,93 m som jeg er gift med, "juks". Det skal gjøres som det alltid har blitt gjort.

Så da gjorde vi det i år også. Gikk til Ystetind "frå tråppa". I et helt fantastisk vær! Fire stykker i følget. Men Riga-feriehund 10 år gml, som den aller beste turkamerat.

Siste del av turen er relativ bratt, der man går omtrent på alle fire i steinura. Men den flow-følelsen man opplever og ikke minst utsikten man får når man kommer på toppen, er bare herlig! Jeg kjenner meg takknemlig for at kroppen spiller på lag med meg fortsatt, slik at jeg kan gjennomføre slike turer.

Er du glad i å gå i fjellet?

Olsok

I Romsdalen der vi ferierer, har de lange tradisjoner med å feire Olsok, som er den 29. juli.
Sørøst i Norge der jeg kommer fra, er ikke disse tradisjonene like sterke. Der er det St Hans-feiring som er mer sentralt.
På Olsokaften i Misfjorden - etter fjøsstellet -  samles unge og eldre nede i fjæra. Menyen er litt ulik. Noen ganger grilling rundt bålpanna, og andre ganger rømmegrøt og spekemat. Men alltid har vi bål. Stort bål. I år brant blandt annet ei gammel lekestue. Det brant så lystig at gnistregnet danset over det gamle naustet, slik at det utviklet seg ulmebrann i en av de gamle veggene. Heldigvis ble storbrann avverget.

Men hvorfor feirer vi egentlig Olsok? Spørsmålet dukket opp under årets Olsokfeiring. Mange meninger ble hevdet. Etter at jeg kom hjem, måtte jeg sjekke dette nærmere via Google.

Historien sier at Olav den Hellige mistet livet i slaget på Stiklestad 29. juli 1030. I følge Snorresagaen skulle Olav med sin kongshirde nedkjempe bondehæren. Olav tapte slaget. Han ble drept av tre sår, påført av Torstein Knarresmed og Tore Hund. Hans martyrdød gjorde han til en helgen. Med tida har det blitt tradisjon å feire denne milepælen for kristningen av Norge.

I Middelalderen var det vanlig å innlede de store høytider med en våkenatt. Olsok kommer av Olavsvake, som i katolsk tid innbær at en våket og ba tidebønner gjennom natta. I Norge var feiringen spesielt viktig i middelalderen, men Olsokfeiringen fortsatte å være viktig lenge etter reformasjonen.

Fint er det å være våken utover sensommernatta i Romsdalen. Være sammen, flire og le. Kjenne at nattdoggen gjør klær og annet fuktig, på den siden som vender vekk fra bålet. Se månen speiler seg i fjorden. Se lyset og skyformasjoner skifter. Inntil det så smått begynner å lysne mot nordøst. Og natten er i ferd med å bli til dag. Da tusler vi i seng.

Har du tradisjon med Olsokfeiring forresten?

Fia

Her ser du Fia. Kjælenavnet sjømannspappa´n ga henne som lita jente.
Denne sommeren var pappa´n ikke på båt langt der ute i den store verden. Men derimot sammen med Fia og familien i bryggerhuset på gården de leide. Nær sjøen. Hele sommeren. År etter år etter år…

Fia fylte seks år denne sommeren. Hun hadde nettopp fått ny badedrakt, badehette og badesko. Likevel kunne hun ikke svømme. På tross av svømmekurs. Hun var redd for krabber som kunne klype, for "rur" og for alt det ekle hun ikke hadde kontroll over under vannflata. Storebroren svømte som en fisk. Aller best med hodet under vann. Han hoppet og stupte. Men ikke Fia.

Fia var god på å klatre. Og å balansere fra stein til stein. Eller å samle skjell og glatte, fine småstein til et lite, dandert kunstverk. Hun likte å ligge på de varme blankskurte svaberga. Og kjenne sommerbrisen kile behagelig over huden. Hun elsket å plukke markjordbær. På strå. Hun kunne navnene på blåklokke, prestekrage, hundekjeks, smørblomst og sukkertopp. Og laget markblomstbuketter, som ble satt i vase for å pynte opp i det enkle bryggerhuset. Mens mor stekte vafler, på det flunkende nye vaffeljernet. Som hadde støpsel!

Hvordan Fia på bildet hadde kommet ut på steinen uti vannet vites ikke. Hun hadde iallefall ikke svømt. Kanskje var det pappa´n som hadde båret henne? Badedrakta i krepp, var ganske sikkert knusktørr. Den pleide å være det.

Fia søker den dag i dag tilbake til de blankskurte granittsvaberga. Ofte. Stedet hun hadde barndomssomrene sine, har en helt særegen plass i livet hennes fortsatt. Sommer som vinter. Jordbærstedet. "Sitt".
Hun har lært seg å svømme, men blitt litt mer klønete på å klatre. Og plukking av markblomster er noe av det hun fortsatt setter høyest på sommerstid.

Kurs

Har vært avsted på kurs et par dager. Fagkurs ifht til jobb - lungerehabilitering. Forøvrig både lærerikt og relevant.

Kursstedet var et tidligere såkalt sanatorium. En mastodont av en bygningsmasse. Bygd i 1920 for Tuberkulosepasienter. Norge var på den tida hardt rammet av tuberkulose. Plassert høyt oppi lia, langt vekk fra sivilisasjonen. Livredde for smitte som folk var. Behandlingen man hadde å tilby tuberkulosepasienter, før antibiotikaen kom i 1947, var sengeleie, god ernæring og rikelig frisk luft. Såkalt "kuring" i utendørshaller, i mange timer daglig.

En del av byggets toppetasje har bevart sitt opprinnelige interiør, og benyttes i dag som museum. Intakt medisinsk utstyr vitner om et aktivt sanatorium tilbake til tiden mellom cirka 1925 – 1965. Og for en historie! Lungelappoperasjoner og fjerning av ribben ble utført i lokalbedøvelse. Med "skrikepute" foran ansiktet. Grøss og gru!

Glittreklinikken er i dag ombygd og modernisert. Stedet fungerer i dag som LHLs landsdekkende spesialsykehus for utredning, behandling og rehabilitering av pasienter med lungesykdom.

Dansk retro

På benken her hjemme. Dubbeditter fra barndomshjemmet. Ekte søttitalls. Dansk leirgods. Teak lokk. "Knabstrup" stemplet under. Made in Denmark.

Jeg liker formen og design. Vekker minner. Fra rekkehuskjøkkenet på søttitallet. Og mammas særlige evne til kokkelering. Samt å gjøre det hyggelig rundt seg. Og for andre.

           

Noen som kjenner til Knabstrup keramik, og kan fortelle meg litt om det?

Hvis jeg var en fugl

Jeg vokste opp med en pappa som var sjømann.

Pappa seilte på langfart, og var ute lange tørninger av gangen. Det måtte jo sjøfolka før, bl.a. for å få betalt hjemreise. På det lengste var han hjemmefra i drøyt 1,5 år. Det er lenge. Grusomt lenge, i ei lita jentes liv.

En gang skulle pappa reise ut til sjøs igjen like før julaften. Det var kjipt. For oss alle fire. Likevel blei det stelt i stand til mini-julaften i heimen, en uke før jul. Med julepynta hus, ribbe, nisse og pakker. Å jul med din glede. Liksom.

Den gang var det ekstaordinært. Lokalavisa kom og gjorde en reportasje om det. Bildet som sto i avisa henger på veggen her hjemme. Museflettejenta på familiebildet ser betenkt ut. Av oppstyret? Av tanken på at pappa´n skulle reise dagen etter? Av at den nye hjemmesydde julekjolen mamma´n hadde maken til selv, hadde en ekkel blondekant som gnagde bak i nakken?

Jul er mye glede. Men jul er jammen også mye savn. Savn etter mennesker man var glad i, men som ikke lenger fins. Savn etter de som fins, men som allikevel ikke kan være tilstede.

Noen som husker barnestjerna Anita Hegerland? Da hun sang den sangen - en gang rundt 1970 - tenkte jeg at dette handlet om meg. Pappajenta meg, som lå i nattemørket, og nynnet på disse strofene.



Når jeg går til ro, og dagen er endt,
og tusen små stjerner på himlen er tent.
Da sovner jeg inn og drømmer i fred,
om pappa der ute på havet et sted.

Refr: Hvis jeg var en fugl,
med vinger og fjær,
jeg fløy over havet der pappa`n min er.

Han sa da han dro, min reise blir lang,
men jeg er tilbake til våren en gang.
Så fikk vi et brev,og jeg ble så lei.
For først neste sommer er pappa hos meg.

Refr: Hvis jeg var en fugl,med vinger og fjær,
jeg fløy over havet der pappa`n min er.

Kakemonster?

Nei, det kan jeg vel ikke kalles. Men kakebakst i desember hører liksom med.
Ikke minst er det hyggelig å finne fram de gamle kakeboksene.

Fra den gang svigerforeldrene var nyetablerte, det vil si en gang etter 1949. Velbrukte og bulkete. Forseggjorte, med skrift og motiv.

Den grønnrutete er stilig, med flere "etasjer", som kan tas ut. Patriarken minnes denne, full av smørbrød, på barndommens turer i tyttebærskauen. En gang for lenge siden.

Den sorte med rose rommer forresten kokosmakronene. Etter svigermors gode oppskrift.

Den store røde troner på kjøkkenbenken hele året. De uunnværlige knekkebrøda har plass her.

Ei venninne som har peil på brukthandel, forteller at enkelte steder selges slike gamle bokser for omtrent hundrelappen. Har du noen arvete kakebokser i bruk?
Hvis ikke, kan du vurdere å tjene noen kroner på å selge de :o)

Husker du?

På slutten av 70 tallet gikk jeg på videregående.

Den gang var verden sort-hvitt. Enten var man soss eller frik. Da storefriminuttene var fylt med politisk vridde allmøter og kvinnefrigjøringssnakk. Da enkelte av gutta brukte lilla Sigrun Berg-sjal og duffel-coat. Mens andre bestemt ville ha Moncler merke på vinterjakka si.
Da det å kjøpe en singel i platesjappa på lørdagene, var ukas høydepunkt. Da vi spilte melankolske Don Mclean og 10cc på jenterommet. Og prøvde å klimpre de første strofene på "Starry, starry night" på gitaren, mens man hulka og grein.

Fortsatt treffes vi, noen jenter fra tida på videregående. Jevnlig. Alle er nå fylt 50.
I går møttes vi her hjemme. Med mimring over 70 åra som tema. Der bl.a. mote, ting, mat, drikke, musikk ble satt på agendaen.
Det ble en lystig aften. Jeg sovna med et smil om munnen.

Retro

I Romsdalen bor vi på "Kåret". Det lille huset ligger ved en fjordarm i Romsdalsfjorden. Det er opprinnelig kårboligen på gården der svigermor vokste opp. Huset er tømret og over hundre år gammelt. En gang på 60-tallet ble det totalrenovert og modernisert. Og delvis voldtatt med husmorvinduer osv. I dag brukes huset som feriebolig.

Innvendig har tiden stoppet opp.

Interiøret må vel defineres som skikkelig retro. En miks fra 1920 og førti år fram i tid. Ville vært en gullgruve for en brukthandler.

"Kåret" er en deilig plass å komme til. Av mange grunner. Stedet gir ro. Interiøret beskriver og påminner oss om tiden som var. Som en tidsreise tilbake i tid.

Spor

Tidlige lørdagsmorgener er nest etter kilende fredagsforventningsfølelse, den beste av ukas dager. Resten av huset sover, og jeg sitter alene med morgenkaffen. Anledning for å tenke lange tankerekker. Fryd og fred.
Det har regnet i natt. Silende jevnt regn. Godt å sove til. Godt for hagens vekster. Tåkeskyer henger i fortsatt, med solgløtt og blå himmel innimellom.

I dag håper jeg på finvær. Skal nemlig avgårde på slektstreff. Min oldemor og oldefar fikk 7 barn. Det er forgreiningene under disse to, som nå skal samles. Deltagerlista er satt, kaker bakt og forberedelser utført.
Treffet skal arrangeres i Brekkeparken. Nydelig park og museum å rusle rundt i, innimellom "slaga" med spising og slektshistorie.


Spor

Du går inn i ditt landskap.
Møter mennesker
Som går forbi,
Som tar følge.
Noen forlater du i neste kryss.
Noen lar du bli med for alltid.
Ingen kan ødelegge
de vare spor
dere skaper sammen.

Haldor Skard



Håper at timene sammen i dag, setter noen gode spor i oss alle sammen. Jeg er spent og jeg gleder meg!

Jærstol med gyng

Svigerfar er 95 år. Som nyutdannet lærer kom han i 1946, til Buøy ved Stavanger. Der fikk han sin første lærerpost, slik han selv benevner det. Han forteller videre at noe av det første han brukte lærerlønna på, var en gyngestol. En jærstol på meier. Sjøgrassflettinga i setet er brunt og slitt, men like helt. Stolen har fulgt min manns familie siden 1946.

Nå står jærgyngestolen i stua mi. Den venter på plassering i vinterhagen. I dag fikk den nye puter.
Reint eksotisk look syns jeg den fikk.

Om å knuse et egg

Jeg har en storebror. To år eldre enn meg. Han er en grei kar.
Broren min har alltid vært en morgenfugl.

I morres når jeg satt med kaffen, tenkte jeg tilbake til tiden som var.

Da broren min og jeg var i syvåtte-årsalderen. Tilbake til søndagsmorgenene da de voksne ville sove litt lenger. Broren min og jeg fant fram den gamle hånddrevne vispen. Å bruke den elektriske kom ikke på tale. Omhyggelig blei den skrudd fast på kjøkkenbordet. Ut av kjøleskapet henta vi to egg. Utfordringen var å kakke hull i eggeskallet og få innholdet oppi i vispebollen. Uten skallrester.

Med litt sukker tilsatt, var det bare å begynne å vispe. Og vispe. Og vispe. Jeg husker vi byttet på den prosessen. Tyve omdreininger med hver hånd, før vi skiftet. De små armene blei slitne. Den ene vispet, mens den andre så på. Det tok sin tid.

Men belønningen for strevet, var det hele verd. Den deilige smaken av luftig, søt eggedosis glemmer jeg ikke. Nesten som is blei vi enig om, da vi tilslutt satt og momset det hele - med O'boy dryss over - i oss.

Jeg har hørt at noen spiser eggedosis, som en del av en dessert. Har du oppskrift på det? Det kunne kanskje være forslag om en påskedessert?