tirsdag 18. oktober 2011

Si hei

Hørte på lokalsendingen i radio at på den videregående skolen i nabobyen arrangeres denne uka noe som kalles "Hei-uka". Det blir arrangert kontaktskapende aktiviteter hver dag. Målet med det hele er at man som en skole skal bli bedre kjent med hverandre, tørre å si hei og lettere se den enkelte.

Jeg er enkel og muligens naiv person. Jeg tror vi ville få et mer åpent og vennlig samfunn her i Norge, dersom vi ikke bare går rett forbi hverandre. Hvis vi kunne bli flinkere til å smile og si "hei", tror jeg dette kunne åpne for mange koselige samtaler i hverdagen.

Mor har Alzheimer. En del av denne sykdommen gjør at filteret hennes gradvis forsvinner med manglende innsikt og dårlig dømmekraft. Mange pussige, enkelte vonde, men også morsomme episoder oppstår i hennes hverdag. Det å ta henne med ut på trilletur i rullestolen elsker hun. Mor har alltid vært en sosial person, det skal sies. Fortsatt har hun mye språk inntakt. På disse trilleturene smiler og hilser hun på menneskene hun møter. Nesten alle. Slik blir det kontakt av. Selvfølgelig noen forvirrede blikk, men mange smil og hyggelige passiarer.





Vi har mye å vinne på å se hverandre. Slik er vi jo skrudd sammen. Vi liker å bli sett. På den måten får vi bekreftelse og kjenner at vi har en verdi. Det motsatte, å ikke hilse, kan sette i gang negative tanker og spekulasjoner som: "Hvorfor hilste hun ikke? Gjorde eller sa jeg noe galt sist gang vi møttes?"

Det pussige er at når vi nordmenn går turer i skog og mark, så smiler vi og sier hei til folk vi ikke kjenner. Hvorfor er det lettere å gjøre da tro?

Jeg har vært mange ganger i Sveits. Der har jeg familie. I Sveits hilser man på hverandre. Alle gjør det. Også på mennesker man ikke kjenner; i butikken, på veien, på toget. Det samme opplevde jeg når jeg var på ferie i Japan for to år siden. I England blir man omtalt som "love", selv med en ekspeditør i butikken. "Thanks love!" Det kjentes så fint.

Er det et særnorsk fenomen å være reserverte og ikke hilse på folk vi ikke kjenner kanskje?


Tør du si hei? Også til folk du ikke kjenner?


Dikter Arild sier det på denne måten:




Hallo, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Gjemmer du deg, langt, langt der inne i skogen
og ikke vil komme ut?

Kom ut da vel,
du som gjemmer deg langt, langt inne i skogen
og ikke vil komme ut.
Jeg vil så gjerne hilse på deg,
og bli kjent med deg,
og snakke med deg
- og så kan du hilse på meg,
og snakke med meg,
og bli kjent med meg du også.

Jeg syns det er dumt at du gjemmer deg langt der
inne i skogen og ikke kan se meg,
og at jeg står her ute på veien og ikke kan se deg
- for hvis vi ikke kan se hverandre,
og snakke med hverandre,
tenker vi kanskje stygge tanker om hverandre

- du tror at jeg er en tyv,
og jeg tror at du er en tyv,
og du tror at jeg er stor og stygg og sterk og vil slå deg,
og jeg tror at du er stor og stygg og sterk og vil slå meg,
og du tenker at jeg spytter på deg,
og jeg tenker at du spytter på meg

- og slik står vi langt,
langt fra hverandre og tenker
dumme
stygge
ting
om hverandre.

Derfor roper jeg på deg nå,
jeg roper så høyt jeg bare kan:
Kom ut av skogen da!
Kom ut og hils på meg da!

… Vil du ikke sier du?

Tør du ikke sier du?

Vil du at jeg skal komme inn til deg i stedet?

Ja, da kommer jeg da.
Nå kommer jeg …

- Arild Nyquist

11 kommentarer:

  1. Et viktig tema du tek opp her. I skogen helser og smiler eg alltid til dei som går forbi - og av og til på gata og...det har litt med humør og setting trur eg. Ute i skogen - svett og andpusten har eg fått mange gode endorfiner i kroppen som gjer meg blidare. Ute i gata har eg det ofte hastig med å kome meg ein stad - utføre noko. Men nokre ganger går eg berre å ruslar i gata uten noko spesiellt mål og då tek eg meg av og til i å smile og seie hei....
    Kanskje er det litt derfor vi blogger også - vi vil så gjerne vere gode, blide og seie hei til folk som vi ikkje kjenner.

    Flott dikt forresten

    Klem frå Hadeland:-))

    SvarSlett
  2. jeg smiler nesten alltid til de jeg møter.. spesielt utlendinger.. fordi smiler alltid til meg.. det er ren høflighet.. og det mangler vi i vesten totalt noen ganger..

    i skog og mark gjør vi det.. kanskje fordi vi vil bli lagt merke til.. hallo ! jeg er også et friluftsmenneske .. eller kanskje fordi vi er avslappet der.. vi stresser ikke avgårde for å nå alt mellom himmel og kl 4..

    jeg hørte det diktet en gang.. jeg tror det var Odd Børresen som leste.. jeg likte det ikke da.. nå kan jeg godt like det : )

    ha det, Elisabeth.. og ha en fin dag videre ; )
    nei, det skader bestemt ikke å smile .. spørsmålet er bare om vi ikke føler oss litt dum ved å si hei til noen vi ikke kjenner..

    SvarSlett
  3. Vi burde blive bedre til at hilse på hinanden. Og se hinanden ikke mindst! Lytte. Nærvær er efterhånden en sjælden perle ...

    I søndags gik vi tur i parken og skoven ved Bregentved her på Sjælland. Måske var det det flotte vejr, men alle hilste på hinanden. Det var så skønt! Man blev uvilkårligt i bedre humør. Jo, jeg vil gerne være med til at gøre det til en god vane!

    SvarSlett
  4. Ja, sier som Janne Tove, et viktig tema dette her.

    Jeg har bodd meste parten av livet mitt i tigerstaden og de siste 4 årene på en øy (Tjøme) og utpå landet i Italia. Så jeg har litt å sammenligne med - STOR forskjell med å hilse på hverandre. Og jeg liker det - HEI !

    SvarSlett
  5. Det er nok ikke så enkelt å endre vår noe reserverte kultur over natten. Jeg tror vi tok første skritt i den retning den 22.juli....da våknet vi og forhåpentligvis går vi i riktig retning sakte men sikkert....

    SvarSlett
  6. Motorsykkelførere begynte en gang i verden å hilse på hverandre med venstre hånd opp, like mye for å si fra om veien man hadde kjørt var farbar. Etterhvert kom en ny hilsen. Venstre hånd under styret for å si at det var fare på veien. I dag brukes denne siste like mye for å si at det er "glatt", det er uniformert politi på veien, eventuelt at det er trafikkkontroll.
    Desverre er det mange som har glemt det, eller de hilser bare på bestemte sykkelmerker eller typer. Derfor hilser jeg på det meste, enten med hånda, eller når den er opptatt, med et nikk i retning den andre bikeren.

    Original Kamelrytterske, bare på Karavanseraiet.no, om om lenker og komplimenter

    SvarSlett
  7. Tenkte på akkurat det, før du kom til det i innlegget... I skogen hilser vi! Alle er så glade og fornøyde, hilser. Også om man møtes på ferie. Rare greier. Skal bli flinkere til å smile. Oftere. Til kjente og ukjente. Lover :)

    SvarSlett
  8. Hihi,, hei, det er meg igjen :)
    Skulle jo si noe om Lavendelen! Vet ikke om det blir nytt forsøk. Dersom det blir, skal de såes av frø for så å settes lunere, som du sier, hvertfall i starten. I tillegg skal jeg blande sand og grus inn på evt. voksestedet :)

    SvarSlett
  9. Jeg sier alltid "hei" til folk når jeg er på kafeen, enten de bare passerer forbi eller skal ha noe. Jeg liker å ta kontakt med folk, om så bare for et smil.
    Når jeg er i andre settinger, kan jeg sikkert være mer reservert. En fin påminnelse du kommer med, Elisabeth! Og ikke minst, et fint dikt å ta med seg inn i kvelden.
    Klem fra Lill-Karin

    SvarSlett
  10. Dejligt indlæg Elisabeth! Og det minder mig om, at man på Det kongelige Teater i København har 'hilsepligt'. Alle skal hilse på hinanden hver gang de mødes, også selv om det er mange gange på en arbejdsdag. 'Dav, Jørgen - dav, Anne' ...
    Når jeg tænker nærmere over det, synes jeg faktisk, det er en rigtig god idé. Kender vi ikke alle til at møde kolleger, der nærmest ser lige igennem én? Det kan opleves som en bevidst handling, selv om den anden måske bare går i sine egne tanker.
    Her på landet, hvor vi bor, hilser man altid på hinanden, når man går tur.

    SvarSlett
  11. Superdupert innlegg Elisabeth!
    Tror dette er et særnorsk fenomen ja.. dessverre.
    Vi ferierer jo mye i UK pga britisk samboer, og mye av den gode opplevelsen med å feriere der er nettopp dette med vennligheten og oppmerksomheten vi opplever overalt!

    Ikke flink å si hei til ukjente, men jeg forsøker å smile.
    Jeg er ikke et smilende vesen av natur, men vil så gjerne være det!

    KLEM!

    SvarSlett