Broren min har alltid vært en morgenfugl.
I morres når jeg satt med kaffen, tenkte jeg tilbake til tiden som var.
Da broren min og jeg var i syvåtte-årsalderen. Tilbake til søndagsmorgenene da de voksne ville sove litt lenger. Broren min og jeg fant fram den gamle hånddrevne vispen. Å bruke den elektriske kom ikke på tale. Omhyggelig blei den skrudd fast på kjøkkenbordet. Ut av kjøleskapet henta vi to egg. Utfordringen var å kakke hull i eggeskallet og få innholdet oppi i vispebollen. Uten skallrester.
Med litt sukker tilsatt, var det bare å begynne å vispe. Og vispe. Og vispe. Jeg husker vi byttet på den prosessen. Tyve omdreininger med hver hånd, før vi skiftet. De små armene blei slitne. Den ene vispet, mens den andre så på. Det tok sin tid.
Men belønningen for strevet, var det hele verd. Den deilige smaken av luftig, søt eggedosis glemmer jeg ikke. Nesten som is blei vi enig om, da vi tilslutt satt og momset det hele - med O'boy dryss over - i oss.
Jeg har hørt at noen spiser eggedosis, som en del av en dessert. Har du oppskrift på det? Det kunne kanskje være forslag om en påskedessert?
