Jeg er veldig glad i jobben min. Stolt over arbeidsplassen i helseinstitusjonen. De gode kollegaene.
De varierte arbeidsoppgavene med passelige blanding mellom utfordringer, ansvar og "plankekjøring".
Faktisk har jeg sagt og tenkt ofte at "å gå på jobb er like fint som å danse". Og ment det. Og jeg er en som elsker å danse.
Nå?
Halter det med "dansetrinna" på arbeid om dagen. Smooth salsa er omgjort til en haltende masurka. Nedskjæringer siste året svir. Kommunaløkonomi er ikke spøk. "Når krybba er tom, bites hestene", sier ordtaket. Det gjør noe med arbeidsmiljøet. Det gjør noe med meg. De totale ressursene strekker ikke til i forhold til de faktiske arbeidsoppgavene. Jeg har støtt en følelse av å løpe etter. Å ikke ha kontroll. En ugrei følelse. Vi har tross alt med syke mennesker i en rehabiliteringsprosess å gjøre.
Engasjementet daler. Stigende sykefraværstatistikk blandt kollegaer gjør ikke situasjonen lettere. Vikarer leies ikke inn. Faglige dyktige kollegaer finner seg andre jobber.
Jeg forsøker å lete etter og holde fast i det positive. Tenke at endringsarbeid krever tid. At omprioritering av arbeidsoppgaver også vil bli et ledelsesansvar. Sånn på et konkret nivå, mener jeg. Jeg er pokker´n ikke villig til endres til en "en zombie" som utfører arbeidsoppgavene som en robot. Jeg ønsker å tilstrebe faglig utvikling, engasjement og glede. Men æsj, nå holder det hardt!
Jeg kjenner takknemlighet over at jeg "bare" jobber 75% stilling, slik at jeg får anledning til å trekke pusten og hente inspirasjon fra andre arenaer enn arbeid innimellom. Slik som hagevandring i Miacasa denne novemberonsdagen, som resulterte i buketten på bildene.
Blogginnlegget vurderer jeg å sende til mine overordnede. Er det et klokt valg tror du?
Leit og lese Elisabeth, og sånn er jo livet noen ganger, bare så synd et er med arbeidsplassen din - stedet man skal være mange timer i løpet av en jobbuke....
SvarSlettSom svar til din spørsmål på slutten her nede, neimen om jeg vet, hva sier "magefølelsen" din?
Det skrevne ord har makt, mener jeg og lest ett sted, også ment...det "blir jo ikke borte" ... men, du står får hva du skriver, og du skriver så vettugt, altså konstruktiv og forklarende, kanskje du burde sende det til dine overordnede......
Ta det ihvertfall opp med patriarken :) Han kjenner deg best av alle, tenker jeg
Klem fra meg - stå på !!!
I know the feeling....dessverre og den er ikke god. Jeg hadde nok ikke sent innlegget til mine overordnede. De er sikkert også i en skvis de liker lite, men er nødt til å håndtere problemet. Jeg hadde aldri i verden holdt ut 100% stilling hos oss heller. 5 dager borte på jobb med 10-13 timer pr dag og så 3 dager fri. Starte på jobb 5-6 og morgenen og være ferdig nesten midnatt dag 5. Takk og pris for at jeg jobber 4 på 4 fri. Det er jo noe galt et sted når voksne friske og sunne 50 åringer ikke makter 100% stilling. Sykefraværstallene sier jo også sitt.
SvarSlettUansett hva du velger, masse lykke til.
Hm..så synd at det er sånn på jobben din(også). Fint at du finner rom til å puste. Pass på deg!
SvarSlettJeg vet ikke hvordan forhold du har oppover? Synes det er vanskelig å svare på det du spør om..Jeg synes vi skal føle oss fri til å si hva vi mener..dessverre er det ikke alltid sånn. Enig med de andre,kjenn etter,noen ganger kan det være bedre å si fra også?
Klem fra kreps på vei ut ;-)
Ja, man bør egentlig si fra, men det er jammen ikke så lett. Jeg jobber i helsevesenet selv, og kan lett sette meg inn i hva du snakker om. Vi har heldigvis ikke nedskjæringer i den nye jobben, men i den gamle hadde vi det, og det kan være en slitsom prosess. Håper dere kommer dere igjennom det=) Og at du holder ut=) Vibeke
SvarSlettUha, det lyder hårdt, Elisabeth, og jeg ved kun alt for godt, hvordan det er, da min sidste til i DR forløb på samme måde. Positivt er det, at du kun arbejder på 3/4 tid. Jeg tror ikke, at vi herude kan give dig råd om, hvorvidt du skal skrive til din overordnede, men du skal passe på dig selv og tale med andre om situationen. Da jeg var klemt, gik jeg til en psykolog, fik talt det hele igennem, og det var en stor hjælp. Klem fra mig.
SvarSlettJeg kjenner flere som har det som deg innen helsevesenet. Det er så synd. Det ender ofte med at de beste og mest omsorgsfulle, og de som vil mest, forsvinner til andre arenaer. Fortsett å jobbe ut fra dine egne verdier! Det er viktig. Og kan du påvirke bare en arbeidskamerat til å jobbe ettere de samme verdiene, er det verdt det. Det gjelder særlig de unge, som ofte kommer inn i en institusjon som lærlinger. La dem møte en som deg! Lykke til! Nydelige blomster, forresten!
SvarSlettGodt at du jobber 75%, slik at du har noen pusterom innimellom. Ikke bli utbrent, ta hensyn til deg selv også.
SvarSlettNydelige blomster!
Lykke til!
Jeg elsker også jobben min, og er heldig. Tenk på dem som gruer seg hver dag til å gå på jobb.
SvarSlettJeg har også vært på arbeidsplasser der nedskjæringer og kutt må til, og det går ut over noen, og miljøet blir skadet på et vis. Men man må se positivt fremover, og håpe på det beste. Eller si høyt ifra. Det har jeg funnet ut at jeg må......selv om det er meg det går ut over. Men vi er mennesker og ikke maskiner, og jeg følger alltid magefølelsen min......og da går jeg etter den.
Jeg har heldigvis en fridag i morgen, etter 11 timer på jobb i dag.....strikkecafe på tampen. Veldig stor stemning i kveld, og fullendte fart. Morro. Men nå skal det slappet av i sofakroken.
Helt nydelige blomster i hagen din, Elisabeth. Klem
Hei Elisabeth! Innlegget ditt gjør meg trist og sint. Det er så viktig at dere som jobber i helsesektoren har et overskudd til de som virkelig trenger det.Og så må man kutte svingene for å rekke over "samlebåndet". Men den innstillingen er jo, drepen både for deg selv og de du omgås. Jeg tror det strandtulla skriver er veldig viktig, la dem møte en som deg. Lykke, lykke til! Klem Anne
SvarSlettDette synes jeg var veldig leit å lese, aller mest fordi du har en av de viktigste og mest verdifulle jobbene. Vi har møtt mennesker som går langt utover sin arbeidsinstruks fordi de ønsker å hjelpe, ønsker å være der - og så får de ingen ting igjen for det bortsett fra flere og flere arbeidsoppgaver og dårligere og dårligere arbeidskapasitet. Forbaska urettferdig!
SvarSlettVit at du blir satt pris på - du er veldig verdifull:)
God klem til deg
Hanne:)
Får litt "grøss" av å lese.... Kjenner så alt for godt igjen situasjonen, dessverre! Viktigste av alt; TA VARE PÅ DEG! På spørsmålet om du skal sende blogginnlegget til dine overordnede; jeg helt sikker på at lytter du til DITT INNERSTE så vet du hva du skal gjøre ; )
SvarSlettNydelige blomster! Ringblomster, det er høstblommen sin det - har ikke sett den blomstre på 5 år, MEN til neste høst! : )
Ønsker deg gode dager, min venn
JA!
SvarSlettDet er merkelig med denne kommunale fattigdommen i en rik stat.
Pust ut :) Det kan vel endre seg til det bedre.
Mormorklem :)
Kjenner meg igjen i det du skriver... Og ja, ta vare på deg selv midt oppi alle krav og nedskjæringer og vikarer og... alle de gode tingene! Å sende blogginnlegget ditt til din overordnende, høres ut som en flott idè, spør du meg. Det er jo dagens og din virkelighet og hverdag du beskriver...
SvarSlettSkulle gjerne jobbet 75% jeg også, for å hente meg inn, skrive mer, skape mer... Men å være i balanse, er det som er viktig, har jeg funnet ut. Og det er ikke alltid like lett, nei... :-) Men man får gjøre det beste ut av det!
- og ja, nyydelige blomster!
Klem fra meg
Jeg også kjenner meg igjen, gjett om! Nedprioriteringer foregår også i privat næringsliv. Tøft å stå midt i det og samtidig skal måtte gjøre en god jobb. Takker for øvrig for en fin blogg, som jeg er innom av og til. Hilsen vestlandsdame:)
SvarSlett