First we take...

Kort pitstop i heimen. Det pakkes ut. Vaskemaskinenen snurrer og snurrer, tørketrommelen likeså. Her må gå raskt.

Det pakkes på ny. Fem stk kofferter.

En drøy uke skal vi være sammen. Familiy five. DET er lenge siden. Under fremmed himmelstrøk. Det er stort. Det er fint. Ingen av oss har vært der før. Tid til å oppdage sammen. Tid til snakk og samvær.

Det er visst stort der vi skal oppholde oss kommende uka også. Big apple. Hjelpes meg!

Sommerfuglene vrimler. Ute i hagen rundt erteblomstene og solhatten, og inne i min mave.



Jeg nynner, mens jeg forsøker å pakke videre.

I'm coming now, I'm coming to reward them
First we take Manhattan, then we take Berlin

Feriehund

At jeg er glad i dyr er ingen hemmelighet. At patriarken har allergi for hunder og katter, er også en kjent sak. Kjæledyr her i huset har av den grunn, aldri vært aktuelt. Ungene våre maste en stund om det. Det lengste vi kunne strekke oss, var et akvarium. Dette fenget barnas interesse en tid, men det ble aldri den store susen over det.

På nabogården, der vi ferierer i Romsdalen, har de en flott hund. Labradoren Riga. En ni år gammel, glad tispe.

Riga har verdens roligste gemytt. Hennes største lidenskap er mat, mennesker, å bade og å gå tur. Presis i den rekkefølgen.

Det er en veloppdragen "dame" det her er snakk om. Familien på nabogården var for-verter for Riga det første leveåret. Meningen var nemlig at hun skulle bli førerhund.

Etter første valpeåret i de fredelige omgivelsene i Romsdalen, flyttet Riga til Huseby i Oslo. I lang tid gikk hun på førerhundskole. Etter endt "utdannelse" kom hun til en blind/svaksynt familie. Der skulle fungere som deres øyne i hverdagslivet deres.
Problemet var bare at den matglade Riga ikke var helt til å stole på, når det gjaldt mat. Hun spiste nemlig opp maten til de blinde familiemedlemmene. Å være førerhund fungerte ikke.

Så den vakre labradortispa fikk flytte tilbake til Romsdalsgården, der hun vokste opp. Det gode hundeliv. Midt mellom fjord og fjell, kviger og kyr. Til stor glede for for-vertfamilien som var blitt så glad i henne.
Og for oss som kan nyte godt av å ha henne som turkamerat på våre fjellturer i ferien. Lydig ved fot. Alltid. Hun har ikke glemt gamle ferdigheter, denne vovsen.
(Nå skal det også sies at jeg er ikke spesielt treig med godbitene fra baklomma heller).

Sukk! SÅ koselig det må være å ha en hund. Var like før jeg pakket hele feriehunden Riga inn i bilen før hjemreise, gitt. Men jeg besinnet meg. Bedre omgivelser enn på gården i Romsdalen, får hun ikke. Og så er det denne allergien til patriarken også da...

Jeg sier som en bekjent pleier å si: " I mitt neste liv, skal jeg bli hund i Misfjorden".

Retro

I Romsdalen bor vi på "Kåret". Det lille huset ligger ved en fjordarm i Romsdalsfjorden. Det er opprinnelig kårboligen på gården der svigermor vokste opp. Huset er tømret og over hundre år gammelt. En gang på 60-tallet ble det totalrenovert og modernisert. Og delvis voldtatt med husmorvinduer osv. I dag brukes huset som feriebolig.

Innvendig har tiden stoppet opp.

Interiøret må vel defineres som skikkelig retro. En miks fra 1920 og førti år fram i tid. Ville vært en gullgruve for en brukthandler.

"Kåret" er en deilig plass å komme til. Av mange grunner. Stedet gir ro. Interiøret beskriver og påminner oss om tiden som var. Som en tidsreise tilbake i tid.

No ser eg atter slike fjell og dalar

Å.O.Vinjes ord passer godt som innledning til dette blogginnlegget.

Som en av dere gjettet i forrige innlegg, så har vi altså reist til Romsdal. Til ville, vakre Romsdal - nordvest i Norge.

Allerede første dag skinte sola, og vi strøyk avgårde til fjells.

Med lånt hund denne gang. I bakgrunn ser du toppen "Båten" som var målet vårt på denne turen.

Gården vi bor på ligger ved fjorden, så turen starter "frå tråppa" som de sier her oppe, dvs 20 moh. Romsdalsfjella ligger på rundt 800-1400 moh. Det blir noen høydemeter oppover på en slik topptur.
Terrenget vi går i er tungt. Mye blautmyrer, lite stier og en del steinklatring siste biten før toppen. Det ligger mye snø fortsatt i fjellet. Underveis plukker vi ei molte eller fem i munnen. Eller drikker litt friskt fjellvann fra en klukkende kulp.

Den friske, klare lufta gjør godt for både lunger og sinnet. Det beste er at kroppen fungerer lettere dess lengere vi går, og varmere vi blir.
Og for en fantastisk utsikt vi blir belønnet med dess høyere opp vi kommer. Langt der ute kan vi skimte storhavet.

At turen ned igjen setter desto større krav til knærne, se det det er en annen historie.

Rebus

Vi har lista oss pent og rolig over i feriemodus. Treogenhalv blank uke uten arbeidsplikt ligger foran meg. Noen rolige dager her hjemme, var nødvendig for å lande.

Femtiårsdagen med familie-/vennelunsjen her i hagen ble strålende. Litt av en opptur med alle hilsener, gaver og oppmerksomhet for en enkel sjel. Både sterkt og fint å bli verdsatt og sett. Jeg kjenner meg takknemlig, overveldet, ydmyk og glad.

Ferieplanen er klar. Det samme er jeg. Litt innland, litt utland og noen hjemmedager. Bilen er pakket med fjellstøvler, sykler og strikketøy.
Jeg har tanker om noen postkort via Ordovergrind. Men først spør jeg: "kor ska vi reis"?

Om å fryse seg brun

Styrt av hunger etter sol og et varmt svaberg å ligge på, dro yngste og jeg til jordbærstedet. Utstyrt med lunsjmat, moreller, badetøy og bok.

Det blåste hatter og høy, så utfordringen var å finne ly for vinden. I ei lun skorte krøkte vi oss sammen, og lot klærne falle. Her skulle vinterblek hud luftes og soles! Uansett temperatur.

Brr... Vi måtte kapitulere. Brunfarge eller ei. Selv med klær på, ble det for kaldt å ligge der å lese. Til tross for at sola skinte gjennom det tynne skylaget.
Når maten og morellene var fortært, piltra vi oss hjem.

Plukking av markblomster og blomsterkransbinding hører også sommeren til. Uansett vind eller vær.
Nydelig vakkert resultat, ikke sant?

Halveis til hundre

I dag er dagen. Min.

(Nesten) alle mine kjære rundt meg. For å dele gleden.

Verden er i vater. Jeg er en heldig potet!