Feriehund

At jeg er glad i dyr er ingen hemmelighet. At patriarken har allergi for hunder og katter, er også en kjent sak. Kjæledyr her i huset har av den grunn, aldri vært aktuelt. Ungene våre maste en stund om det. Det lengste vi kunne strekke oss, var et akvarium. Dette fenget barnas interesse en tid, men det ble aldri den store susen over det.

På nabogården, der vi ferierer i Romsdalen, har de en flott hund. Labradoren Riga. En ni år gammel, glad tispe.

Riga har verdens roligste gemytt. Hennes største lidenskap er mat, mennesker, å bade og å gå tur. Presis i den rekkefølgen.

Det er en veloppdragen "dame" det her er snakk om. Familien på nabogården var for-verter for Riga det første leveåret. Meningen var nemlig at hun skulle bli førerhund.

Etter første valpeåret i de fredelige omgivelsene i Romsdalen, flyttet Riga til Huseby i Oslo. I lang tid gikk hun på førerhundskole. Etter endt "utdannelse" kom hun til en blind/svaksynt familie. Der skulle fungere som deres øyne i hverdagslivet deres.
Problemet var bare at den matglade Riga ikke var helt til å stole på, når det gjaldt mat. Hun spiste nemlig opp maten til de blinde familiemedlemmene. Å være førerhund fungerte ikke.

Så den vakre labradortispa fikk flytte tilbake til Romsdalsgården, der hun vokste opp. Det gode hundeliv. Midt mellom fjord og fjell, kviger og kyr. Til stor glede for for-vertfamilien som var blitt så glad i henne.
Og for oss som kan nyte godt av å ha henne som turkamerat på våre fjellturer i ferien. Lydig ved fot. Alltid. Hun har ikke glemt gamle ferdigheter, denne vovsen.
(Nå skal det også sies at jeg er ikke spesielt treig med godbitene fra baklomma heller).

Sukk! SÅ koselig det må være å ha en hund. Var like før jeg pakket hele feriehunden Riga inn i bilen før hjemreise, gitt. Men jeg besinnet meg. Bedre omgivelser enn på gården i Romsdalen, får hun ikke. Og så er det denne allergien til patriarken også da...

Jeg sier som en bekjent pleier å si: " I mitt neste liv, skal jeg bli hund i Misfjorden".