Lazing on a sunny afternoon

Nå blei det tomt gitt. Her hjemme mener jeg. Ho hooo… det er nesten ekko i veggene.
Etter at huset har vært fylt av studentbarn, familie og venner i sommerukene, er det blitt stille her igjen. Fryktelig stille. Rart. Og litt godt også.

Jeg hagerusler. Ser at plantene har vokst seg store i løpet av julimåned. Registrerer at solhattene har både orangerød, hvite, gule og rosa nyanser. Nydelige er de, der de strekker seg mot lyset, over de andre staudene.
Ugrassveksten har avtatt. Siden jeg planter tett, blir det mindre luking. Tenker at jeg snart skal spa opp og flytte flere av staudene, for å få en bedre sammensetning av farger. Enkelte av dem står for mørkt.

Møtet med Viola og mann var hyggelig. Det gikk på engelsk, norsk og tysk. Pluss armer og bein som hjelp for å forstå hverandre, og bli kjent. Noen timer sammen med måltider, samtale og sightseeing rundt i vårt nærmiljø. Så fint i grunn at bloggingen kan gi nye bekjentskap, og kanskje knytte vennskap på tvers. Bare en åpner opp for det. Og tilbyr ei ledig gjesteseng.

Solnedgangen over Helgeroa kan ta pusten fra den mest drevne romantiker, noe disse trivelige menneskene fikk oppleve mens de var her. Du skal ikke se bort i fra at patriarken og jeg etterhvert tar oss en tur sørover i Tyskland, for gjenvisitt etterhvert.

Denne lørdagen hagerusler jeg videre, jeg. Tar en kaffe. Eller to. Slæger´n, som de unge sier. Tygger og tenker over de gode stundene som har vært.  Kanskje plukker jeg noen bønner til middag? Fra egen hage. Eller kanskje ikke…
Må din lørdag gi deg det du trenger!  "Lazing on a sunny afternoon".

Fjellet

Det nærmeste fjellet der vi ferierer i Romsdalen, er Ystetind. - Det spisse fjellet litt til venstre i bildet over. Tatt fra kjøkkenvinduet på "Kåret", huset vi bor i.

Ystetind ligger 1162 moh. Fjellet er en av de mange Romsdalsalpene, som ligger på rekke og rad innover i Romsdalsfjorden. Spesielt godt ser man dem fra Moldesida, når man ser sørover. En klarværsdag vel og merke.

For patriarken er det DET fjellet som gjelder, når det gjelder toppturer. Og da skal man gå "frå trappa" på Kåret, dvs fra havnivå.
Man kan kjøre opp et stykke med bil på setervei, for å slippe noen høydemeter å gå.  Og på den måten gjøre turen kortere. Men det er, i følge den høye mannen på 1,93 m som jeg er gift med, "juks". Det skal gjøres som det alltid har blitt gjort.

Så da gjorde vi det i år også. Gikk til Ystetind "frå tråppa". I et helt fantastisk vær! Fire stykker i følget. Men Riga-feriehund 10 år gml, som den aller beste turkamerat.

Siste del av turen er relativ bratt, der man går omtrent på alle fire i steinura. Men den flow-følelsen man opplever og ikke minst utsikten man får når man kommer på toppen, er bare herlig! Jeg kjenner meg takknemlig for at kroppen spiller på lag med meg fortsatt, slik at jeg kan gjennomføre slike turer.

Er du glad i å gå i fjellet?

Olsok

I Romsdalen der vi ferierer, har de lange tradisjoner med å feire Olsok, som er den 29. juli.
Sørøst i Norge der jeg kommer fra, er ikke disse tradisjonene like sterke. Der er det St Hans-feiring som er mer sentralt.
På Olsokaften i Misfjorden - etter fjøsstellet -  samles unge og eldre nede i fjæra. Menyen er litt ulik. Noen ganger grilling rundt bålpanna, og andre ganger rømmegrøt og spekemat. Men alltid har vi bål. Stort bål. I år brant blandt annet ei gammel lekestue. Det brant så lystig at gnistregnet danset over det gamle naustet, slik at det utviklet seg ulmebrann i en av de gamle veggene. Heldigvis ble storbrann avverget.

Men hvorfor feirer vi egentlig Olsok? Spørsmålet dukket opp under årets Olsokfeiring. Mange meninger ble hevdet. Etter at jeg kom hjem, måtte jeg sjekke dette nærmere via Google.

Historien sier at Olav den Hellige mistet livet i slaget på Stiklestad 29. juli 1030. I følge Snorresagaen skulle Olav med sin kongshirde nedkjempe bondehæren. Olav tapte slaget. Han ble drept av tre sår, påført av Torstein Knarresmed og Tore Hund. Hans martyrdød gjorde han til en helgen. Med tida har det blitt tradisjon å feire denne milepælen for kristningen av Norge.

I Middelalderen var det vanlig å innlede de store høytider med en våkenatt. Olsok kommer av Olavsvake, som i katolsk tid innbær at en våket og ba tidebønner gjennom natta. I Norge var feiringen spesielt viktig i middelalderen, men Olsokfeiringen fortsatte å være viktig lenge etter reformasjonen.

Fint er det å være våken utover sensommernatta i Romsdalen. Være sammen, flire og le. Kjenne at nattdoggen gjør klær og annet fuktig, på den siden som vender vekk fra bålet. Se månen speiler seg i fjorden. Se lyset og skyformasjoner skifter. Inntil det så smått begynner å lysne mot nordøst. Og natten er i ferd med å bli til dag. Da tusler vi i seng.

Har du tradisjon med Olsokfeiring forresten?

Tilbake

Siste feriedagene tilbringes her hjemme i Miacasa. Etter mange dager på farten, er det godt å være i ro før jobben igjen kaller. Og noe av det beste med å reise syns jeg, er nettopp det å komme hjem. Igjen.

Det har vært 3 deilige ferieuker. Aktive, sosiale, opplevelserike. Akkurat slik vi liker det. Heldige har vi vært med mye sol og godvær også. Det setter jo prikken over ferie i´en.

Jeg kommer tilbake med mer ferieblogging etterhvert. Minnekortet på kamera og telefon er full av nye fotominner. Blandt annet dette over, som ble tatt i fjæra på Olsok.

Akkurat nå snurres vaskemaskiner, rene senger res opp, mat forberedes og hagen får "et røsk" - for vi venter nemlig diverse besøk de kommende dagene.
Blandt annet kommer denne damen og mann. Nok et bekjentskap som bloggingen har gitt meg, og som jeg gleder meg til å møte. Helt på ordentlig.

Fia

Her ser du Fia. Kjælenavnet sjømannspappa´n ga henne som lita jente.
Denne sommeren var pappa´n ikke på båt langt der ute i den store verden. Men derimot sammen med Fia og familien i bryggerhuset på gården de leide. Nær sjøen. Hele sommeren. År etter år etter år…

Fia fylte seks år denne sommeren. Hun hadde nettopp fått ny badedrakt, badehette og badesko. Likevel kunne hun ikke svømme. På tross av svømmekurs. Hun var redd for krabber som kunne klype, for "rur" og for alt det ekle hun ikke hadde kontroll over under vannflata. Storebroren svømte som en fisk. Aller best med hodet under vann. Han hoppet og stupte. Men ikke Fia.

Fia var god på å klatre. Og å balansere fra stein til stein. Eller å samle skjell og glatte, fine småstein til et lite, dandert kunstverk. Hun likte å ligge på de varme blankskurte svaberga. Og kjenne sommerbrisen kile behagelig over huden. Hun elsket å plukke markjordbær. På strå. Hun kunne navnene på blåklokke, prestekrage, hundekjeks, smørblomst og sukkertopp. Og laget markblomstbuketter, som ble satt i vase for å pynte opp i det enkle bryggerhuset. Mens mor stekte vafler, på det flunkende nye vaffeljernet. Som hadde støpsel!

Hvordan Fia på bildet hadde kommet ut på steinen uti vannet vites ikke. Hun hadde iallefall ikke svømt. Kanskje var det pappa´n som hadde båret henne? Badedrakta i krepp, var ganske sikkert knusktørr. Den pleide å være det.

Fia søker den dag i dag tilbake til de blankskurte granittsvaberga. Ofte. Stedet hun hadde barndomssomrene sine, har en helt særegen plass i livet hennes fortsatt. Sommer som vinter. Jordbærstedet. "Sitt".
Hun har lært seg å svømme, men blitt litt mer klønete på å klatre. Og plukking av markblomster er noe av det hun fortsatt setter høyest på sommerstid.

Flammentanz

Her er ferielukket på bloggen. Nesten.

Etter noen deilige dager i København, mellomlander vi en stund her hjemme i Mia Casa. Hagen står på sitt vakreste og været er bærre lekkert. Sol, skyfritt og 24-25 grader. Man kan jo ikke takke nei til slikt. Iallefall ikke når været dit vi skal reise til pr i dag er tåke og regn…

Apropos Mia Casa. Jeg har 4 klatreroser i hagen. Type Flammentanz. De sto her når vi kjøpte huset for 16 år siden. Rosene krever lite, men gir mye. Flammentanz er ei såkalt H6 rose - dvs på lune steder tåler den "alt". Grenene blir så overfylte og tunge av roser, at de kan knekke.  Hvis man ikke er nøye med oppbindingen.

Sjekk dette overflødighetshornet av ei klatrerose. Kan´ke reise bort fra slikt?

Straks

Kun 1 arbeidsdag igjen - så går startskuddet for sommerferien 2013. Treogenhalv skinnende blank uke. Jeg er SÅ klar.

Allerede i morgen kveld befinner patriarken og jeg oss i kongens by. Byen i hjertet mitt. Fire dager - pure pleasure. Bloggtreff med denne damen er noe av det jeg ser fram til.

Her ser du stjerneskjermene som pryder Fifty-bedet i Miacasa just nu. Om de hjemmeboende studentene er flittig med hageslangen på disse skjønnhetene, mens hobbygartneren er borte - tja, det gjenstår å se.

Håper du har gode sommerdager der du er.