Titt

Jeg kikker innom bloggstatistikken av og til.

De siste to månedene har den skutt i været. Statistikken altså. Tenk nå har den passert 10 000 besøk, siden 30.april 2011. Det må jo bety at min drodling rundt trivialiteter og hverdagsopplevelser, fenger interesse hos flere.
At det jeg skriver, legger ut av bilder, linker - fenger folks interesse, siden man bruker tid og kikker innom her. Kanskje får bloggen min andre til å tenke sine egne tanker eller se sine egne prossesser? Eller bli inspirerte. Jeg blir glad og ydmyk.
Vit at jeg er virkelig takknemlig for alle kommentarer og innspill dere gir meg.

Mulig kan stigning på bloggstatistikken ha noe å gjøre med at nå vet endel venner og familie om den også?

Før jeg selv etablerte blogg, fulgte jeg noen andres blogger. Over lengre tid. Med mennesker jeg ikke kjente, annet enn gjennom bloggen. Husker jeg tenkte det var en "snodig greie". Nesten litt som kikking. At jeg fikk innsyn i noe. På den måten ble jeg litt kjent med vedkommendes innside. Iallefall enkelte biter.

Og slik er det jo generelt i livet. Blandt kollegaer, venner, naboer. At vi viser visse sider og biter av oss selv. Mens andre egenskaper ikke kommer så tydelig fram. I alle settinger.

De gangene jeg har møtt menneskene bak bloggene, har så langt være en udelt positiv opplevelse. Min erfaring er at "bloggpersonen" harmonerer med personen jeg satt ovenfor. Så er det vel slik at personlighet og egenskaper, skinner igjennom det vi skriver og deler.

Fotonita

Jeg har så lyst til å tipse dere om en ny blogg her i Bloggland.
Nemlig Fotonita.

Dama bak denne bloggen har bodd 3 år i Kina. Hun er fotointeressert, og etter min vurdering en mester med kamera.

Ta en titt inn i en eksotisk verden. Bloggen hennes er virkelig verd et besøk.

Det begynner å ligne

Hvem kommer til meg når andre går bort,
hvem blir igjen?
Hvem våger se bak alt jeg har gjort,
og likevel kalle seg venn?
Hvem orker se meg som den jeg er,
og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.

Hva var løgn, hva var sant?
Hvem kan gi svar?
Jeg ble en tyv, jeg tok det jeg fant,
og gikk før de så hvem jeg var.
Jeg gjemte det jeg stjal, i hjertets svarteste dypeste brønn.

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.

Hvem venter på meg, hvem viser vei,
hvem skal gjøre meg hel?
Alt jeg flyktet fra hjemsøker meg,
som en hjemlengsel i min sjel.
Jeg ser hver tåre, hvert blikk, hvert smil, hver latter, hvert rop, hvert stønn.

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.

Hvem vil ta meg inn til seg, når det blir kaldt,
hvem vil si: du er av meg – jeg elsker din sjel gjennom alt.
Hvem orker å se meg som den jeg er,
og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn

Ole Paus

(Musikken kan bestilles her)

Til å spise opp

Kan det bli stort mer førjulssjarmerende enn dette? Neppe. Loves it!

Får meg til å tenke tilbake til tiden som var. Da jentene våre var små. To snupper med 20 mnd mellomrom. Pseudotwins. Førjulstida med barn i huset er noe for seg. Forventning og forberedelser. Spenning og glede.
Nå gleder jeg meg til studentsnuppene igjen fyller huset med latter, spas og hele sitt nærvær.

Om å være pårørende

Å være pårørende til en person med Alzheimer, kan til tider være en utfordring og en krevende oppgave. Mange opplever en følelse av sorg og savn, når en av de nærmeste rammes av denne sykdommen. Savn av det som var, mens vedkommende fortsatt lever.

En person med Alzheimer kan kanskje sammenliknes med en rose. En visnende rose. Den mister gradvis funksjon og egenskaper den tidligere hadde. Som pårørende kan man oppleve å savne egenskaper man satte stor pris på hos vedkommende. Rollene blir snudd om. Gradvis blir man foreldre til foreldrene sine.

Det er godt dokumentert at å være pårørende for en person med Alzheimer/demens, øker risikoen for helseskader. Det er i første rekke de atferdsmessige endringene og psykiatriske symptomene ved sykdommen til den som er rammet, som belaster pårørende.

Noe av det vanskeligste å takle, for min egen del, er å bli sint på en dement. Det skjer gjerne fordi man er sliten selv. Man kan også kjenne seg sint over at en har havnet i en slitsom omsorgsrolle man ikke har bedt om.

Mange pårørende sliter med, i tillegg til sorg/savn, også med sårede følelser, skyldfølelse, krisereaksjoner og ikke minst stor usikkerhet.

Ofte må man gå flere runder med seg selv, både i møte med vedkommende og etterpå.

Grenser er for meg en sentralt punkt her, for behovet er stort. Sykdommen er jo en pågående prosess. Og bevissthet hvor man selv legger energien sin, men også hvor man henter påfyll andre steder fra.

Ikke for å klage,

men bare for å riktig gni det inn:




Snakk om dramatikk, innlevelse og pasjon!
Om den gjorde meg friskere? Tja, den fikk meg iallefall til å smile.

Blå time

Et hvitt lag har lagt seg så fint over landskapet i løpet av natten. Du verden hvor flott naturen pynter seg selv. Skjuler hagens visne løv og sølete jordhauger som gravemaskinen har etterlatt seg. Det blå lyset, før sola får kraft, gjør morgenstemningen spesiell.

Fridagen starter slik jeg elsker den. Langsom. Kun vedovnens knitring og lyset fra flammene som underholdning. Legens konklusjon i går, viste ingen vei utenom antibiotika, siden bronkitten drev å koste seg nedi lungene mine. Nå håper jeg på stigende form, ettersom medisinene gradvis får virke.

Akkurat nå vil jeg bare være. Akkurat her.



"STØNNA" av Hans Ludvig Fredheim

Ta vare på stønna, slæpp a inn når'a banker på.

Rødd plass åt dekk midt i søktna, før stønna er her og nå.

Læt a sætta seg litt nedpå, uansett åssen a er.

Nåe har a å gi deg, det er dæffer hu er her.

Ta godt vare på stønna, og takk før den tida hu satt.

Før akkurat dænna ene, hu kjæm æller att.

Du trudde lenge at stønna var nåe du skulle få - bære du engong vart færdig med dæ du drev på med.

Du fekk æller tid tell å åpne de gonga da hu banke på, og skjønte før sent at stønna støtt er her og nå....