Skapdanske

Jeg tror jeg må være litt dansk. Langt inni meg. Et sted.

Det er nemlig "noe " som stadig trekker meg sørover. Til bløte konsonanter, til vennlige mennesker, til flatt landskap og høy himmel, til frokoster med høye smørrebrød og "en lille", til god arkitektur, design og mote...
En litt annerledes kultur, men allikevel gjenkjennelig.

Deilig input fra pannekakelandet, gjør noe med meg. Som jeg behøver. Slik at skapdansken holder fred. For en stund.

Nå bærer det avsted. Igjen. Fire dager. Tre barndomsvenninner. Favorittbyen min. København here I come!

"Kan du lide at synge på dansk"? (Der ser du. Nå slo skapdansken i meg til i igjen…)


(Bildet er IKKE tatt i Danmark. Men kunne vært. Derimot er det fra en fotosafari i bøkeskogen her i byen min. En dag i høst.)

Cullberg

Jeg er en opptatt kvinne om dagen. På farten. Med lite tid i heimen. Og enda mindre bloggtid.

Et av gjøremåla siste dagene, har vært å se forestillingen med den internasjonale, kjente svenske Cullbergballetten.

Som nå er på Norgesturne´ med forestillingen "PITE/INGER/EKMAN - tre verk av tre koreografer". Alle kjent for sitt fysiske og sanselige dansespråk.
Cullbergballetten regnes som et av verdens fremste kompanier for samtidsdans.

Moderne dans og samtidsdans er danseformer som i stor grad åpner opp for koreografens, pedagogens og danserens individualitet. I slik dans møter man abstrakte og litt annerledes bevegelser, uvanlige kroppsuttrykk. Og så langt fra tåspiss og Svanesjøen som man kan komme. Musikken er ikke liste-pop akkurat, men gjerne mer alternativ. Ofte uten tekst.

Jeg har sett Cullbergballetten tidligere. Det er uforutsigbart, annerledes og dans av ypperste klasse. Jeg slutter ikke å forundres og imponere over hva som er mulig for slike profesjonelle dansekropper å utføre av bevegelser, balanse, teknikk, smidighet, rytmikk. Helt på grensen av det ytterste. Som fysisk er mulig å utføre.
Forestillinger som regel uten ord. Men likevel der mye blir sagt.
Noe er rart. Jeg forstår det liksom ikke helt. Likevel så godt det er å sitte der i salen og la seg forføre. Og berøre. Nydelig med slike kulturopplevelser.

Få en liten smakebit her da vel!

Leken mat

Høst og suppe henger godt i hop.

Med det griseværet som suser rundt hushjørnene nå om dagen, må det bli suppe på menyen her i kveld.

Hvis du lurer på hva du skal bruke gresskarlykten til etter Halloween? Lag suppe på den da vel!
Suppeoppskriften fant jeg her.



Før du går i gang, la deg gjerne inspirere av denne sanselige lille filmsnutten? Slurp!

Husker du?

På slutten av 70 tallet gikk jeg på videregående.

Den gang var verden sort-hvitt. Enten var man soss eller frik. Da storefriminuttene var fylt med politisk vridde allmøter og kvinnefrigjøringssnakk. Da enkelte av gutta brukte lilla Sigrun Berg-sjal og duffel-coat. Mens andre bestemt ville ha Moncler merke på vinterjakka si.
Da det å kjøpe en singel i platesjappa på lørdagene, var ukas høydepunkt. Da vi spilte melankolske Don Mclean og 10cc på jenterommet. Og prøvde å klimpre de første strofene på "Starry, starry night" på gitaren, mens man hulka og grein.

Fortsatt treffes vi, noen jenter fra tida på videregående. Jevnlig. Alle er nå fylt 50.
I går møttes vi her hjemme. Med mimring over 70 åra som tema. Der bl.a. mote, ting, mat, drikke, musikk ble satt på agendaen.
Det ble en lystig aften. Jeg sovna med et smil om munnen.

Dagen

"Dagen e sløret du ikkje kan trekke telside
Sydd av et dunkelt stoff bare du kan se
Du kan ikkje komme igjennom og ikkje forbi det
Og ingen kan låne dæ hjelp te å rive det ned"

Slik er første linjene i Kari Bremnes´ vakre sang "Dagen". Den er hentet fra cd´n "Erindring" fra 1995.

Kari Bremnes (55) er en fantastisk låtskriver. Hun har en egen evne til å fange musikalske stemninger. Gjerne det melankolske, litt mystiske. Av den grunn er det gjerne hun jeg spiller når høstmørket kommer krypende. Og det gis rom for ettertenksomhet. I større grad.

Denne høsten har hun kommet med cd´n "Og så kom resten av livet".

Man kan spørre seg om, når starter resten av livet? I følge Kari Bremnes er det når du er kommet dit i livet, at du har god utsikt både bakover og framover. Ikke tidlig i livet, men ikke seint heller.







(Bildet av Parykkbuskens blad, tok jeg i hagen i går)

Høy

Siste lørdagen i oktober. Sola på vei opp. Himmelen er høy. Lufta krisp og klar. Gradestokken har såvidt krøpet under nullpunktet i løpet av natten.

Dagen ny og blank. Jeg har allerede planer for min. Kveldens vennemiddag her hjemme krever litt pusling og kokkelering. Pellisene skal klippes ned og plasseres i kjeller. Noen masker skal skrikkes, kaffekopper nytes og dagens aviser leses. Joda, det virker lovende det her.
Må din oktoberlørdag gi deg det du trenger.


Bildet ble tatt torsdag. På jobb.

Push it!

Salt-N-Pepa´s låt fra 80-tallet i ørene. Jeg svinger moppen og meg sjøl rundt på parketten, i noen vaklende mooves. Fredagsyr som jeg er. Inspirert av "Fifthy shades" eller ei. Ikke godt å si.

Come on, it´s friday. Let the weekend begin. Push it!





Syns du musikk funker som motivasjon til kjedelig husarbeid?