Yarnbombing on the High Line

Har du hørt om yarnbombing? Hvis ikke, kan du lese litt om det her.


I New York traff vi denne typen på the High Line. Han var nok antagelig blitt utsatt for yarnbombing.

The High Line er et gammelt jernbanespor som ligger vest på Manhatten. Det forhøyete jernbanesporet er omgjort til en 2 km lang vandresti og et parkområde. Her er trær, busker, blomster, benker og sitteplasser, vannspeil, springvann, skulpturer, installasjoner og cafeér. Stedet er gratis å benytte, og fint tilrettelagt for rullestolbrukere.

Skimter du forresten Empire State Building bakenfor de gule solhattene?

Ved at området ligger løftet flere meter over byen gatenivå, gir det en forfriskende flukt fra byens kjas og mas.

Et flott sted å se sola gå ned over Hudson river.

Pasjon

I bursdagsgave fikk jeg en pasjonsblomst i stor potte. Den er et kunstverk.

Blomsten skal få plass i vinterhagen, når den en gang står ferdig...
Grr, nå er jeg i grunn pisselei bygningsmaterialer som er feilbestilt, vinduer og dør som blir forsinket og håndverkere som uteblir. Denne byggeprosessen har tatt tid. Uendelig lang tid.

NÅ vil jeg at det skal bli ferdig!!

Vekk med verktøy og rot. Inn med saker og ting. Skjønt, hva som skal inn i rommet, er vi enda usikre på. Skal spiseplassen flyttes inn? Eller skal vi få et par godstoler og en krakk til å slenge beina oppå?
Vel, foreløpig har vi tenkt at rommet må stå ferdig, før vi bestemmer oss. Vi må oppholde oss her og "kjenne litt" på atmosfæren, lyset, bruken, FØR vi flytter inn møbler og stæsj.

Godt det er en vinterhage vi har planlagt. Slik at vi forhåpentligvis kan nyte godt av den utover vinteren. En gang.

Kalas

I sommer runda jeg bøya. I helga var det fest og ballade.

Førti mennesker samlet. Som alle på hver sin måte var med å gjøre dette til en herlig og minnerik kveld. Familie og venner i skjønn forening. Tapas og vin. Sang og gitarspill. Mange, gode ord som fylte hjertet mitt. Fine gaver. Femti roser. Latter og go´stemning i stua. Timene gikk så altfor fort. Kunne så gjerne tenkt å suget på karamellen enda en stund...


Tusen takk til dere, flotte menneskene! Jeg storkoste meg!

Nå? Kjenner jeg meg takknemlig, trøtt og skikkelig glad.

Krefter

De fargerike sommerfuglbuskene vi plantet i våres tiltrekker seg humler, bier og sommerfugler. Massevis. I morres når jeg rusla forbi, på vei for å hente avisene, streifa tanken meg.

Har du tenkt på, Elisabeth, at din vennlige og myke tanke kan bre seg fra deg og utover, som et sommerfuglvingeslag i lufta. Varsomt og sterkt på samme tid? Utover og over til noe annet. Forhåpentligvis godt.

At jeg med dette kan utgjøre en forskjell? DET er krefter det.

Tenkte jeg, mens jeg nippa vekk en ugrasstust og grøsset litt i de bare pysjermene.

Here comes the sun

Under fuglebrettet vårt har det grodd opp en skog. En solsikkeskog.

Frøa som fuglene ikke har spist, har spiret. Tett i tett.

Og vokst. Opptil 2-3 meter. Nå syns ikke fuglebrettet lenger.

De gule solene nikker varmt mot meg, når jeg fyker forbi på vei til jobb om morran. Humlene elsker dem.

Like herlig ønsker solsikkene meg velkommen hjem på ettermiddagen.

"Here comes the sun, little darling.."


(Hør gjerne den nydelige versjonen av den kjente Beatleslåta her:)

Hysteriske badehetter

Ikke så sjelden "snupper" jeg en stikling eller frøbelg når jeg er ute å reiser. Eller er ute å rusler. Henger det for eksempel noen tørre fruktkapsler over et tilfeldig gjerde, hender det ikke rett sjelden at jeg kniper av en. Eller to.

Disse knæsjrosa raringene her har kommet inn i hagen min på denne måten. Jeg husker ikke hvor jeg "snuppet"dem. I våres sådde jeg de pittesmå frøa. Av 1 kapsel ble det haugevis av valmuespirer. Som jeg priklet videre, og etterhvert puttet nedi blomsterbedet.

Nå pynter de opp der ute. Utenfor døren. Noen kaller dem peonvalmue. Andre kaller dem hysteriske badehetter. Jeg liker best den siste.

Stille perle

Jeg vet om ei vik. Ei bortgjemt lita vik med svaberg og strand.

For å komme dit, må jeg gå en bit. På en kronglete sti. Gjennom skogholtet.

Så åpner den seg. Perlevika.

Helt for meg selv. En fritorsdag i august.

Boka mi og meg. Sola diger og varm. Badevarmt vann.

Hyttefolka borte. Jeg 100% tilstede.

Jeg forteller ikke hvor...