Halvtårsstatus

Straks har bloggen min eksistert i 1/2 år. Det er kort tid sammenliknet med flere andre bloggere jeg følger, som har holdt på i fem og seks og syv år.

Tall og statistikk er ikke min sterke side. Men av og til kikker jeg innom bloggstatistikken min, for å se hvor mange som har vært innom i løpet av en dag, en helg eller siste måned. Jeg ser på statistikken at det i løpet av dette halvåret har skjedd en utvikling når det gjelder lesere.

Hvor mange treff jeg har pr dag varierer. I forhold til hvor mange som legger igjen kommentarer, er det ganske mange. Jeg kan se at det, foruten Norge, Sverige, Danmark hvor jeg har flest lesere, er folk fra USA, Russland, Hellas, Israel, Spania, Seychellene. Sånt blir jeg nysgjerrig av. Hvem er disse menneskene tro? Forstår de hva jeg skriver?

Det er morsomt å blogge. Det er ekstra morsomt å få kommentarer på bloggpostene. Tenk om flere besøkende kunne lagt inn kommentarer. Jeg kan ikke kreve noe, men ønske meg det, kan jeg jo.

En blogg jeg hyppig besøker og kommenterer på er bloggen Livet leker. Hege er en erfaren blogger. Hun skriver solide, opplysende, ofte tankevekkende bloggposter, med snert, humor og en stor porsjon hjertevarme. Et besøk innom bloggen hennes kan anbefales.

Forrige lørdag blogget hun om nakne Nansen ut i fra Aftenpostens artikkel samme dag. Sånt selger. En VG journalist kommenterte innlegget hennes og la henne til VG's bloggliste. Vips, fikk hun 12 925 lesere på en dag, og mange kommentarer.

Tja, kanskje jeg skal begynne med dyneløftblogging, istedetfor å blogge om mitt lille navlebeskuende hverdagsliv, for å få oppmerksomhet og lesere?

Spøk til side. Det viktigste med blogginga, er at dette skal være lystbetont. For meg. Å blogge er så mye. Den er et fristed. Det er å beskrive, å meddele, å fotodokumentere det som opptar meg. Den fungerer som en slags dagbok, som jeg i ettertid kan kikke inn i. Og forhåpentligvis hjelpe meg å huske. Bloggen hjelper meg å reflektere og klargjøre egne tanker. Den bedrer min evne til å formulere meg skriftlig. Den utvikler mine datatekniske ferdigheter.

Den andre siden av blogging, er det å lese deres andres blogger. Det er nesten som å øse av Sareptas krukke. Her kan jeg bli inspirert, irritert, glad, trist, klokere. Det gir meg nye perspektiv og utvidere forståelsen min. Og tenk, ved at jeg har vært så heldig å truffet flere av dere, har jeg også fått bloggvennskap. Jeg er et heldig menneske!

Tiden vil vise hvor lenge jeg vil holde på med dette. Bloggingen.
Men en real kake syns jeg er på sin plass ved en slik halvårsjubileum. Skulle bare mangle.

Film

Jeg har vært på kino og sett filmen "Barnepiken". Filmens manuskript er basert på boka "The help" - som har hatt stor suksess.

Den handler om kvinnene Skeeter, Aibileen og Minny - tre veldig ulike og ekstraordinære kvinner i 1960-årenes Mississippi som danner et usannsynlig vennskap gjennom et hemmelig skriveprosjekt som bryter samfunnsmessige regler og setter dem alle i fare. Selv har jeg ikke lest boka.

Men, jeg likte filmen. Jeg syns det er en sterk og intens film, som også er full av humor og håp. "Barnepiken" er, som reklamen sier, en tidløs og universell historie om evnen til å skape forandring. En liten smakebit får du her.

Lønsj

Stort enklere kan det vel knapt gjøres:

Kok havregrøt med vann og noen rosiner. Hell over i bolle. Hell på litt fløtemelk. Strø over tørket aprikos, cottage cheese og rørte blåbær. Velbekomme!

Coffeebreak?

I kjøkkenet vårt har vi lite fancy duppeditter. Ja, utenom en da.
Nemlig denne:

Patriarken fikk den i gave. Når han fylte 50. En kjekk liten sak, denne kaffemaskinen. Uten melkesteamer. Som lager god kaffe. Med deilig kaffeskum på toppen. Ved hjelp av små kapsler tryller maskinen fram svart, brennhet, aromatisk kaffe.
Akkurat slik jeg liker den.

Hvordan liker du best kaffen?

Det daglige (knekke)brød

I dag har jeg ikke hatt bolle i ovnen, men derimot brød og knekkebrød.

På kjøkkenbenken står en av svigermors gamle kakebokser. Rød og fin. Jeg liker den. Den får meg til å smile. Og vekker fine minner. Den rommer ikke lenger svigersmors sprø krumkaker slik den gjorde før, men derimot knekkebrød. Du vet sånne hjemmelaga. Så fort det er tom, baker jeg nytt og fyller boksen.

I morres var den tom. Nå er den full igjen. Det er lett som en plett, å lage knekkebrød.

Har du lyst til å forsøke, så ha du oppskriften her:

2 dl grov sammalt rug
2 dl havregryn
2 dl havrekli
2 dl sesamfrø
2 dl solsikkekjerner
1 dl linfrø
1 dl gresskarkjerner
1 dl kruskakli
2 ts salt
7 dl vann

Rør sammen. La stå å svelle 15 minutter, hvis du har tid. Er ikke nødvendig. Smør røra tynt ut på 2 stekebrett kledd med bakepapir. Del opp med pizzahjul i ruter etter 10 minutter i ovnen. Lettere å dele opp etterpå da.
Stek begge bretta ved 155 grader på varmluft i 60-70 minutter. Åpne stekeovnsdørsdøra litt underveis for å slippe ut damp.

Lykke til!

Sjøl vurderer jeg å ta opp kampen mot Wasa.

Si hei

Hørte på lokalsendingen i radio at på den videregående skolen i nabobyen arrangeres denne uka noe som kalles "Hei-uka". Det blir arrangert kontaktskapende aktiviteter hver dag. Målet med det hele er at man som en skole skal bli bedre kjent med hverandre, tørre å si hei og lettere se den enkelte.

Jeg er enkel og muligens naiv person. Jeg tror vi ville få et mer åpent og vennlig samfunn her i Norge, dersom vi ikke bare går rett forbi hverandre. Hvis vi kunne bli flinkere til å smile og si "hei", tror jeg dette kunne åpne for mange koselige samtaler i hverdagen.

Mor har Alzheimer. En del av denne sykdommen gjør at filteret hennes gradvis forsvinner med manglende innsikt og dårlig dømmekraft. Mange pussige, enkelte vonde, men også morsomme episoder oppstår i hennes hverdag. Det å ta henne med ut på trilletur i rullestolen elsker hun. Mor har alltid vært en sosial person, det skal sies. Fortsatt har hun mye språk inntakt. På disse trilleturene smiler og hilser hun på menneskene hun møter. Nesten alle. Slik blir det kontakt av. Selvfølgelig noen forvirrede blikk, men mange smil og hyggelige passiarer.

Vi har mye å vinne på å se hverandre. Slik er vi jo skrudd sammen. Vi liker å bli sett. På den måten får vi bekreftelse og kjenner at vi har en verdi. Det motsatte, å ikke hilse, kan sette i gang negative tanker og spekulasjoner som: "Hvorfor hilste hun ikke? Gjorde eller sa jeg noe galt sist gang vi møttes?"

Det pussige er at når vi nordmenn går turer i skog og mark, så smiler vi og sier hei til folk vi ikke kjenner. Hvorfor er det lettere å gjøre da tro?

Jeg har vært mange ganger i Sveits. Der har jeg familie. I Sveits hilser man på hverandre. Alle gjør det. Også på mennesker man ikke kjenner; i butikken, på veien, på toget. Det samme opplevde jeg når jeg var på ferie i Japan for to år siden. I England blir man omtalt som "love", selv med en ekspeditør i butikken. "Thanks love!" Det kjentes så fint.

Er det et særnorsk fenomen å være reserverte og ikke hilse på folk vi ikke kjenner kanskje?


Tør du si hei? Også til folk du ikke kjenner?


Dikter Arild sier det på denne måten:




Hallo, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Gjemmer du deg, langt, langt der inne i skogen
og ikke vil komme ut?

Kom ut da vel,
du som gjemmer deg langt, langt inne i skogen
og ikke vil komme ut.
Jeg vil så gjerne hilse på deg,
og bli kjent med deg,
og snakke med deg
- og så kan du hilse på meg,
og snakke med meg,
og bli kjent med meg du også.

Jeg syns det er dumt at du gjemmer deg langt der
inne i skogen og ikke kan se meg,
og at jeg står her ute på veien og ikke kan se deg
- for hvis vi ikke kan se hverandre,
og snakke med hverandre,
tenker vi kanskje stygge tanker om hverandre

- du tror at jeg er en tyv,
og jeg tror at du er en tyv,
og du tror at jeg er stor og stygg og sterk og vil slå deg,
og jeg tror at du er stor og stygg og sterk og vil slå meg,
og du tenker at jeg spytter på deg,
og jeg tenker at du spytter på meg

- og slik står vi langt,
langt fra hverandre og tenker
dumme
stygge
ting
om hverandre.

Derfor roper jeg på deg nå,
jeg roper så høyt jeg bare kan:
Kom ut av skogen da!
Kom ut og hils på meg da!

… Vil du ikke sier du?

Tør du ikke sier du?

Vil du at jeg skal komme inn til deg i stedet?

Ja, da kommer jeg da.
Nå kommer jeg …

- Arild Nyquist

Weekendbilder

I denne weekenden har jeg:

• sovet til jeg våknet av meg selv
• vært gressenke
• danset Zumba
• fått vakre hvite roser 
• hatt lunsj med mamma, svigerinne og en venninne

• tømt klesvask-kurven og hengt det ut til tørk
• strikket ferdig et sjal 
• utsatt og utsatt og utsatt husvask, inntil jeg endelig tok et skippertaksrøsk
• nydt høstanemonene mine

• gått på tur på kyststien med god venninne, med mat og kaffe i sekken 
• bakt en eplekake
• invitert en middagsgjest

Jepp! Deilige, lange høstweekend. Nå er jeg oppladet. I både kropp og sjel. Klar for en ny, blank uke.
Håper din helg har virket positivt på deg.