Smooth

Mellomste har vært på helgebesøk. Bursdagfeiring, strikking og innehygge i vinterhagen har stått på agendaen. Mens snøen har lavet ned utenfor. Minst 1/2 meter!
Morsomt at den unge damen har fattet interesse for pinner og garn. Tenker moren, som mer enn gjerne stiller opp som strikkeveileder.

En vitaminboost av en smoothie tryllet go´vakker jenta ut av blenderen på lørdag. Ingrediensene var banan, avocado, agurk, eple, fersk ingefær og sitron. Samt isbiter.

Broom, broom, broom… og Tadaa! Lunsjen er herved servert!

Like lett og ledig

… skulle jeg ønske at patriarken og jeg kunne svingt oss på parketten om tretti år. Priceless!

Vinterbarn

For toogtyve år siden kom du til verden. Den iskalde januarkvelden. Minstejenta vår. Kun tyve måneder etter mellomste. Varmt velkommen i flokken. Virkelig verd å vente på. Fin, fager og ferdig. Brune lokker - som jordmora festet sløyfe i - ble beundret av liten og stor. Mørke øyne som kikket fast og tillitsfullt på oss fra første øyeblikk.

Time flies…
Steg for steg. Egne valg. Egne mål. Straks er du ferdig fysioterapeut. Det er fint å følge deg på veien videre inn i voksenlivet, Gullan. Hurra for deg <3

Det stolte mammahjertet banker ekstra hardt for deg i dag.

Helt i hundre

Jeg har vært på kino og sett "Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant". Gosj! Det er lenge siden jeg har ledd så høyt. Og så lenge.

Hovedpersonen i filmen Allan Karlsson, strålende spilt av komiker Robert Gustavson, rømmer fra sykehjemmet på 100-årsbursdagen sin.
I filmen følger vi med han på en ellevill og uventet reise gjennom Sverige, der han møter snedige personer, og pussige situasjoner oppstår. Den gir også et tilbakeblikk på hvordan Allan har snublet inn i verdenshistoriske sammenhenger, og sin utrolige innvirkning på den.

Boka har jeg ikke lest, men dette var en fornøyelig fantasireise av en film.
(Bildet har jeg lånt her)

Slik

… så min mandagsmorgen ut, da jeg kikket ut av vinduet klokka 7:45. 

Hvordan var din tro?

Moro med garn

Som mange andre strikke-entusiaster har jeg flere ufo`er liggende. Ufo vil si et uferdig strikkeprosjekt, som av ulike grunner hoper seg opp i strikkekurven.  Enten fordi man går lei, eller at man får lyst på et nytt mer fristende prosjekt.
For min del har jeg alltid to-tre strikkeprosjekter på gang. Et "plankekjøringsprosjekt" som passer greit å ta med i veska. Som man kan strikke på mens skravla går - i selskap for eksempel - uten at man bør følge med på vanskelig mønster og tellinger.

Nå har jeg gjort ferdig tre ufoer. Ei lue, et par sokker og en genser. Hurra!

Lua er tiltenkt patriarken, ei såkalt "Jacques Cousteau lue". Stakkars mann, ikke mange strikkeplagga som går i den retningen egentlig. Det er en god modell, med kul felling på toppen. Jeg har strikket den i koksgrå "Hverdags" - alpakkagarn. Pinne nr 4.

Sokkene er strikket i et tynt ull/polyamid garn "Regia", pinne nr 3. Jeg har strikket mange sokkepar av dette garnet. Slitesterke, varme og passer fint ned i vintersko og støvletter fordi garnet er så tynt.

Genseren begynte jeg på i sommer, så ting tar tid kan man si. Enda en top-down genser, nå i Kidmohairgarn fra "Canard". Jeg har vekslet mellom tynne og tykke pinner, og 1 og 2 trådet garn. Det ble en morsom stripeeffekt, der stripene vokser i størrelse fra øverst til nederst.
Godt fornøyd med resultatet, både når det gjelder størrelse og letthet.

Her har jeg lekt meg med selvutløseren på kamera. Et såkalt #selfie. Jeg tjuvlånte ny´lua til patriarken ;) for å vise fram den i bruk også.

Yess. Dett var dett. Kanskje på tiden å fylle opp garnreservene igjen? Strikkebutikken - her I come!

Perspektiv

Jeg er ei sutrehøne når jeg er sjuk. Takler dårlig at kroppen ikke fungerer som den skal.  Vil så gjerne yte, nyte, hoppe og danse.

Det handler vel om at jeg har vanskelig med å akseptere. Akseptere de dagene hvor ikke alt er smooth og går på skinner. Akseptere at det er tid som må til, for at kroppen skal bli bedre. Utålmodig som jeg er.
Guuud, så selvopptatt man blir. Når man har god til å tenke. Og kjenne etter.

Innlegget på nettstedet Kreftkamp.no til den forhenværende håndballtreneren Karl Erik Bøhn fikk meg i formiddag til å se mine egne fiseplager i et større perspektiv. Virussymptomene blei med ett ikke så vesentlig lenger. I innlegget beskriver han tankene sine, etter at han lillejulaften fikk beskjed om at blodkreften som rammer han ikke kan helbredes.

Sitat: …."Vi er lært opp til at lykke og glede i livet skal søkes, og vondt og vanskelig er negativt. Dette tror jeg er feil, vi må ha begge deler i livet. Ja, trygghet og mestring gir trivsel, mens trygghet og utfordring gir utvikling.
Jeg tror jeg trygt kan si at det siste året mitt har bestått av utfordringer, og at det har vært vondt og vanskelig med dødsdommen i hånda på lillejulaften. Men på dagen i dag som nå er blitt 3. januar, er jeg på mitt mest harmoniske og lykkeligste!"...

For en tøffing! Fantastisk åpenhet. Sterkt. Tankevekkende. Klikk på linken og les innlegget i sin helhet!

Avslutningsvis gir han 3 råd:

- Ta vare på flokken din (uttrykk stjålet fra Per Fugelli)
- Viva La Vida (Lev livet) Coldplay
- Be ikke om en sterk byrde, men om en sterk rygg! (Theodore Roosevelt)