Gå inn

Jeg tok en rusletur ut. Ut i hagen min. Det er høst der ute nå. Iallfall når jeg kikker på blomster og vekster.
Men værmessig var det nesten sommer 18 g, vind og strålende sol.

Jeg satt meg ned med kaffekoppen. Sola prikket meg på nesa.

Mens jeg satt slik å myste, ramla diktet "Fergemann tid" ned i hodet på meg. Diktet som farmor av og til leste for meg, da jeg var liten. Hun gjorde det farmor, leste dikt. Deklamerte høyt for oss andre. Mange vers, som hun kunne utenat. Husker hun hadde skjelving i stemmen sin. Husker også hun ble litt fjern i blikket når hun satt slik og deklamerte.
Noen av diktene var triste og dramatiske. Som "Eventyr til Ellen". Diktet av Wildenvey om den lille jenta som ligger i sengen og skal dø, og blir fortalt eventyr. Husker tårene mine rant, mens farmor fortalte. Jeg forestilte meg vesle som "seilte på silkehavet i en båt av blomstertre, og lekte gjemsel i kjolefoldene til Gud". Akk og ve.

Akkurat nå fikk lyst til å dele "Fergemann tid" av Herman Wildenvey med dere her. Bildene blei knipset i høsthagen min i dag.

Gå inn i din høstlige haves port
og lytt i den stille kveld.
Det er som du hører en båt ro bort,
og båten er jorden selv.

Den legger ut fra en sommers strand
med sommerens liv ombord.
Og tiden, tiden er fergemann
som puster og ror og ror.

Det er som et ekko rundt omkring
av svinnende åretak.
Og tiden ror i sin vante ring
og legger en sommer bak.

Blomster og vekster og busker og trær
- står som de ikke tør
å spørre hvor kursen i kvelden bær,
men luften omkring dem spør:

Hvor ror du hen, du jordens båt,
fergemann Tid – hvorhen?
Og haven suser forgrått og våt:
Kommer du snart igjen?