Tuppen av en gulerot

Jeg nynner på sangen, mens jeg finner fram ingrediensene.
"Vi vandrer med freidig mo-ot, på tuppen av en gulerot..."

Venninner fra gymnaset ventes på besøk. Bevisste damer dette nemlig. Opptatt av sunn kost og sånn. Inspirert av Trines matblogg bestemmer jeg meg for Gulrotkake a la R.O.O.M. Jeg allierer meg med min røde kjøkkenvenn og setter i sving vispen.

Nå ja. 70 % mørk sjokolade er jo stappfull av antioksydanter. Revet eple (norske må vite!), kanel... Foryngende vil vel noe si denne kaken er.
Skikkelig sunt skal det være, tenkte jeg, innimellom kaffesuping og skravling.

Mens jeg lufter bikkja, står kaka en stund i ovnen.

Avslutningsvis litt stæsj på toppen, og vips er'n klar.

Just dive in to it, som Nigella ville sagt det.

Oktober

Oktobermåneden går mot slutten. Tenk det. Allerede! Oktober. Høstmåneden over alle. Måneden med vind, gyldne farger, første frostnetter, ro, løvfall, økt søvnbehov, simremat og gradvis mørkere morgener.

Det beste med høsten er roen for meg. At aktivitetsnivået går ned, og ettertenkomheten gis større plass. Sommeren er ofte hektisk. Man skal rekke så mye. Alt man har lyst til å gjøre. Høsten er langsommere. Jeg liker vekslingen mellom aktivitet og ro. Det får jeg gratis gjennom årstidene som skifter.







Jonas Aslaksen (født 3. april 1988), bedre kjent under artistnavnet Jonas Alaska, er en norsk musiker, sanger og låtskriver. Første gang jeg hørte denne unge mannen var på Senkveld. Musikken hans spilles ofte i radio. Jeg liker den.
Denne låta hans syns jeg understreker oktobermånedens rolige, vemodige undertone.

“På mørkeste vinteren, oppdaget jeg

den uovervinnelige sommeren i mitt hjerte!”

- Albert Camus

Å danse

og bevege seg etter musikk, er noe jeg elsker og har blogget om tidligere.

Har DU forresten prøvd zumba? Ikke hørt om det, sier du?

Zumba er gruppetrening etter herlig latino/salsa/samba/afro-musikk, med enkle trinn og kombinasjoner. Man får brukt hele kroppen, blodpumpa går og svetten hagler.

Sjekk denne:




Fikk du lyst til å bevege nå kanskje?

Mammadag

Morgenen starter rolig med tente sterinlys, varm kaffe, god tid til avisene og litt blogging. Noe av det fineste med høstmorgener er stearinlysskinnet inne når det er mørkt ute. I dag har jeg tid til å nyte det. En god stund.

I dag er det mammadag. Jeg avspaserer fra jobb og kjører de 40 minuttene det tar, opp til barndomsbyen min, der mor bor. På agendaen står vask og stell av mors hår, og å følge henne til legebesøk.

Mor har vært en velstelt dame, interessert i klær og hår. Nå er hun i mindre grad opptatt av hvordan hun ser ut. Og godt er vel egentlig det. Mor har nemlig apraksi. Dvs hun er ikke lenger i stand til å utføre tidligere kjente daglige aktiviteter som påkledning og hårstell. På tross av at viljen til å utføre og den fysiske funksjonen hennes fortsatt er tilstede, mestrer hun det ikke lenger. Alzheimersykdommen påvirker hjernens evne til motorisk planlegging av bevegelser. Hun kan for eksempel å bruke tannbørsten som kam, eller ta på kjolen bak fram.

I dag legger jeg inn ekstra tid slik at klær og hår er greit ivaretatt, før vi legger ut på bytur og legebesøk. Er hun opplagt så legger vi inn et kafe'besøk også.

Må mandagaen din bli meningsfull og fylt av mestring.

Halvtårsstatus

Straks har bloggen min eksistert i 1/2 år. Det er kort tid sammenliknet med flere andre bloggere jeg følger, som har holdt på i fem og seks og syv år.

Tall og statistikk er ikke min sterke side. Men av og til kikker jeg innom bloggstatistikken min, for å se hvor mange som har vært innom i løpet av en dag, en helg eller siste måned. Jeg ser på statistikken at det i løpet av dette halvåret har skjedd en utvikling når det gjelder lesere.

Hvor mange treff jeg har pr dag varierer. I forhold til hvor mange som legger igjen kommentarer, er det ganske mange. Jeg kan se at det, foruten Norge, Sverige, Danmark hvor jeg har flest lesere, er folk fra USA, Russland, Hellas, Israel, Spania, Seychellene. Sånt blir jeg nysgjerrig av. Hvem er disse menneskene tro? Forstår de hva jeg skriver?

Det er morsomt å blogge. Det er ekstra morsomt å få kommentarer på bloggpostene. Tenk om flere besøkende kunne lagt inn kommentarer. Jeg kan ikke kreve noe, men ønske meg det, kan jeg jo.

En blogg jeg hyppig besøker og kommenterer på er bloggen Livet leker. Hege er en erfaren blogger. Hun skriver solide, opplysende, ofte tankevekkende bloggposter, med snert, humor og en stor porsjon hjertevarme. Et besøk innom bloggen hennes kan anbefales.

Forrige lørdag blogget hun om nakne Nansen ut i fra Aftenpostens artikkel samme dag. Sånt selger. En VG journalist kommenterte innlegget hennes og la henne til VG's bloggliste. Vips, fikk hun 12 925 lesere på en dag, og mange kommentarer.

Tja, kanskje jeg skal begynne med dyneløftblogging, istedetfor å blogge om mitt lille navlebeskuende hverdagsliv, for å få oppmerksomhet og lesere?

Spøk til side. Det viktigste med blogginga, er at dette skal være lystbetont. For meg. Å blogge er så mye. Den er et fristed. Det er å beskrive, å meddele, å fotodokumentere det som opptar meg. Den fungerer som en slags dagbok, som jeg i ettertid kan kikke inn i. Og forhåpentligvis hjelpe meg å huske. Bloggen hjelper meg å reflektere og klargjøre egne tanker. Den bedrer min evne til å formulere meg skriftlig. Den utvikler mine datatekniske ferdigheter.

Den andre siden av blogging, er det å lese deres andres blogger. Det er nesten som å øse av Sareptas krukke. Her kan jeg bli inspirert, irritert, glad, trist, klokere. Det gir meg nye perspektiv og utvidere forståelsen min. Og tenk, ved at jeg har vært så heldig å truffet flere av dere, har jeg også fått bloggvennskap. Jeg er et heldig menneske!

Tiden vil vise hvor lenge jeg vil holde på med dette. Bloggingen.
Men en real kake syns jeg er på sin plass ved en slik halvårsjubileum. Skulle bare mangle.

Film

Jeg har vært på kino og sett filmen "Barnepiken". Filmens manuskript er basert på boka "The help" - som har hatt stor suksess.

Den handler om kvinnene Skeeter, Aibileen og Minny - tre veldig ulike og ekstraordinære kvinner i 1960-årenes Mississippi som danner et usannsynlig vennskap gjennom et hemmelig skriveprosjekt som bryter samfunnsmessige regler og setter dem alle i fare. Selv har jeg ikke lest boka.

Men, jeg likte filmen. Jeg syns det er en sterk og intens film, som også er full av humor og håp. "Barnepiken" er, som reklamen sier, en tidløs og universell historie om evnen til å skape forandring. En liten smakebit får du her.