Desember er for folk flest en travel tid. Det er en del ting som man har lyst til å gjøre, eller syns man bør gjøre, før jula ringes inn.
Hva folk velger å legge vekt på er jo individuelt. Endel gjengangere er julegavehandel, julebord og -avslutninger, vasking og pynting av hus, -tre og barn, julekortskriving, skaffe tilveie julemat og -drikke. Slik er det for meg og oss her i huset også.
Tidligere kunne jeg fort kjenne på stress i desember. Jeg påla meg oppgaver og detaljer, som det kanskje mest var meg selv som hadde forventninger til og la merke til. Ønsket om å ville det så vel, var høyt. Skyhøyt. Resultatet ble ofte at mye av gleden forsvant. Følelsen over å ikke strekke til overtok, og energien ble tappet.
I år er det annerledes. I år er jeg roligere enn noensinne. Mer avslappet. Dette til tross for at denne desember har vært preget av fysisk hangling, samt flytteprosess for mor inn i bofelleskap for demente. Noe som naturlig nok har skøvet juleforberedelsene i bakgrunn.
Noe av hemmeligheten med det hele, tror jeg handler om valg og aksept. For meg. Valg og prioritering av de oppgavene som betyr mest. Aksept over at situasjonen er som den er. At det er helt greit med de gjøremåla som ikke blir utført. Som sto på
julelista mi.
Oftere og oftere klapper jeg meg selv på skuldra. Det er fint, Elisabeth. Det er greit som det er. Det fine er at på den måten kommer tilstedeværelsen sterkere fram. Og gleden. Små, enkle forandringer. Som utgjør en forskjell.
Da jeg kom hjem forleden kveld, hadde den matinteresserte yndlingssønnen kokkelert. Biff Bourgogne med Hasselbakte poteter sto på bordet. Samværet rundt bordet og den gode maten fungerte som en vitaminsprøyte for sliten kropp.
Så får det ikke hjelpe om noen får romjuls- eller nyttårskort istedetfor i år. Slik er det bare.
