Overgang

I overgangen til vinteren - en gang i november - vipper høstens ettertensomhet lett over i melankoli. I går seig den inn over meg. Melankolien. Som en bølge.

Mulig har det sammenheng med at halsen er sår og kroppen febril. Plutselig kjentes tåka utendørs, som et plagsomt bomullslag rundt ørene mine. Jeg kjenner meg tung og sliten. Ønskeplanene for fridagen min i dag ble kullkastet.

Istedet ligger jeg her under teppet. Som et slakt. Kroppen vil ikke noe annet, om lysten og ønskene aldri så mye sier noe annet. Får bare gi meg hen og akseptere.

Det siste sliter jeg med. Å akseptere og ta inn de grå dagene. Å bli snillere mot mine mørke følelser også. Og min egen sårbarhet. Det som kommer krypende, når livet ikke svinger like lett.

Freud definerte melankolien, som tap av noe man ikke vet hva er.
Melankolien viser meg livets nyanser. Gir meg perspektiv. Nyansene trenger jeg for å kunne skille. På de gode dagene, og de som ikke er fullt så gode. Som også er livet. Mitt. Og andres.

Jeg liker å se på meg selv, som en person med positivt blikk på livet. Som gjerne legger fokus på det lyse og lette. Som har så mye å være takknemlig for. Og å være glad i. Jeg erfarer at det innimellom holder hardt. At de tunge tankene innhenter meg, og trekker meg ned. Men det er også meg.

Så la meg få sutre litt her på bloggen idag. Under teppet mitt. Det ække så farlig. Det er bare sånn det er. Det går over.

Quiz

Hva har disse to bildene med hverandre å gjøre tro?

Send svar. Løsning kommer. Snart.

Bergensglimt

Vi ruslet en tur i Sandviken. Et bakkete område nordøst for byen sentrum med trehusbebyggelse tett i tett, brostein og smale smau. Veldig sjarmerende.

Jeg undra meg litt da vi gikk der og rusla. Hvor parkerer folk bilene sine her i Sandviken? Kommer brann- og brøytebiler seg fram i disse smale gatene? Hvordan er det for folk med rullator eller rullestol å fungere her tro? Hjelpes meg! Her er både smalt og bratt.

Det hanseatiske museum

Jammen er det godt å ha tid sammen med yndlingssønnen igjen. Klemme litt på han, ha tid til å snakke sammen, og høre hvordan studentlivet i vestlandsbyen arter seg.

Å gjøre noe sammen er også fint. I går tok vi en tur på museum.

Hanseatisk museum ligger i Finnegaarden på Bryggen. Det viser hvordan de hanseatiske kjøpmenn i Bergen levde og handlet for flere hundre år siden.

Til Norge førte de i første rekke korn og salt fra Tyskland, men også øl og mere eksotiske varer som silke, smykker og ikke minst vin. Ut av landet førte de tørrfisk, saltsild, selspekk, tran, pelsverk og tømmer.
I Sjøboden mot Vågen, ble tørrfisken fra nordlandsjektene veiet og vraket (sortert).

Innad i Hansaen var det streng kustus. Kjøpmennene måtte gå gradene fra å skure gulv og være løpegutter. Det vanket både pryl og kagstrykning. Etter hvert kunne de avansere til "Schutenjungen". De passet da på lageret og skutene. De ekstra nidkjære ble geseller etter å ha avlagt eksamen. De levde adskilt fra resten av Bergens befolkning, måtte bo et visst antall år i byen og kunne ikke gifte seg. Det måtte de tilbake til Tyskland for å gjøre.
I drengekleven/skapsengene på bildet under sov "Schutenjungen" to og to.

Nåja, litt lesestoff hadde disse gutta visst tid til. Denne mursteinen av en bok, kunne gjort sjølvaste Knausgaard misunnelig.

Mat må man ha. Også i Bergen. Vi avsluttet kvelden med middag på Holbergstuen. Holberg ønsket velkommen i trappen.

Skikkelig julemeny: lutefisk og riskrem. Digg!

Jeg skvatt gitt, da vi passerte denne karen på veien tilbake til hotellet.

Det regner bikkjer og katter

Det øsregner her i den vestlandske hovedstad. På tvers. Hele drøsse dagen.
Jeg var dårlig skodd for regn. Noe av greia når man er på storbytur, er jo ikke å sitte inne på hotellrommet. Jeg vil ut å oppleve. Flaks at jeg trengte nye gummistøvler. Her i Bergen er utvalget av regntøy virkelig stort og innholdsrikt.

Det ble et par høyskaftet sorte, med deilig fleece/strikk strømper til å ha oppi.
Nå er jeg klar for å hoppe i søledammer og synge i regnet.

...These boots are made for walkin', and thats just what they do...

Eg ve te Bergen,

ve te Bergen med det samme.
Der har eg det så fisken i vannet:
Vått og kaldt, og breiflabb overalt



- I gry-otta "tørna jeg ut" av senga.

- kl 06.10 går jeg ombord i flyet.

- kl 7.50 befinner jeg meg her, altså på Bryggen i Bergen. På Det Hanseatiske hotell.

Helgeplanene er klare. Yndlingssønnen skal vies besøk.
Knutsen og Ludvigsen har rett i sangen sin. Værutsiktene er våte og kalde.

God'stemning og fine opplevelser, tenker jeg vi skal få til likevel.

Må din helg fylles med god'stemning og fine opplevelser der du er!

Slåpetornlikør

I høst var jeg på tur langs kysten. Jeg plukket slåpetorn.


Slåpetorn (Prunus spinosa) er i følge Wikipedia en plante i rosefamilien som er kommet til Norge fra blant annet England. Den vokser spredt langs kysten i Sør-Norge. Om våren er den et vakkert syn. Da blomstrer den på bar kvist. Det likner snø, tildekket den er med små hvite blomster.

Fruktene er egentlig en type villplommer og er litt bitre på smak. Ved frost forsvinner mye av den bitre/tørre smaken. Slåpetorn har små, mørkeblå frukter med lyst kjøtt. Det er masse pigger på buskene.

I tillegg til å brukes i produksjon av slåpetornlikør (Sloe Gin) , blir de brukt til gele og sirup.
Badene til slåpetorn har vært brukt i gammel folkemedisin, som te.

Etter noen uker i fryser'n min, puttet jeg bærene i dag på et Norgesglass.
Over bærene helte jeg sukker. Til slutt fylte jeg opp glasset med vodka. Egentlig skal det være 60 % sprit, men det hadde jeg ikke. Vodka går fint.


Nå skal Norgesglasset stå på kjøkkenbenken en tid framover. Jeg må huske å snu og vende på det, slik at sukkeret løser seg opp og blander seg med bærene og spriten. Så setter jeg glasset kjølig. Etter 3 ukers tid, siler jeg av bærene og heller likøren på flaske.

Til slutt blir dette nydelig rødrosa slåpetornlikør, som smaker deilig sammen med juleknasket. Kanskje gir jeg bort en flaske eller to i julegave?