Jeg lader opp. Til i kveld. Spiller musikk på Spotify. Nynner og synger.
Jeg skal på konsert. I Bølgen.
Konsert med denne damen. Svensk. Født i 1987.
(bildet lånt her)
Melissa Horns musikk kom smygende inn i hjertet mitt for to år siden. Siden ble den værende der.
Stemmen hennes: så skjær, myk, sterk og utrykksfull.
Tekstene hennes berører. Meg. Hun har evnen til å formulere tanker og følelser i ord like enkle som dagboksnotater.
Liker godt den rolige, melankolske tonen i musikken hennes.
Jeg gleder meg til å overvære hennes enkle formidlingevne. Melissa med gitaren sin. Live!
(At kvelden skal deles med to gode venninner, gjør ikke opplevelsen noe dårligere antar jeg. Tvert i mot.)
En liten smakebit kan du høre her:
fredag 4. november 2011
torsdag 3. november 2011
Diva jeg?
Denne morsomme ørepynten fra Snella og Petronella fikk jeg i gave sist jul.
Av de fineste som fins, nemlig døtrene mine :o)
Jeg er en heldig potet. En potetsdiva.
Av de fineste som fins, nemlig døtrene mine :o)
Jeg er en heldig potet. En potetsdiva.
onsdag 2. november 2011
Confetti finale
Å kalle meg lynstrikker ville vært ljug eller en sterk overdrivelse. Men jeg har alltid et strikketøy på gang. Eller to eller tre...
I slutten av august startet jeg på tunikaen Confetti. Garnet kjøpte jeg på Sommerfuglen i København. Garnbutikken med stor G i favorittbyen min.
Etter litt trøblete oppstart, kom jeg i gang. Bare jeg fikk knekt mønsterkoden, var resten av prosessen forsåvidt grei. Garnet er tynt, en nydelig blanding av bomull og ull. Jeg brukte pinne nr 3.
Så strikka jeg da. Jevnt og trutt. Innimellom de andre strikkeprosjekta mine.
Ting tar tid.
Nå er den endelig ferdig. Og slik ble altså resultatet. Tunikaen ble i romsligste laget, men å rekke opp igjen kommer ikke på tale.
I slutten av august startet jeg på tunikaen Confetti. Garnet kjøpte jeg på Sommerfuglen i København. Garnbutikken med stor G i favorittbyen min.
Etter litt trøblete oppstart, kom jeg i gang. Bare jeg fikk knekt mønsterkoden, var resten av prosessen forsåvidt grei. Garnet er tynt, en nydelig blanding av bomull og ull. Jeg brukte pinne nr 3.
Så strikka jeg da. Jevnt og trutt. Innimellom de andre strikkeprosjekta mine.
Ting tar tid.
Nå er den endelig ferdig. Og slik ble altså resultatet. Tunikaen ble i romsligste laget, men å rekke opp igjen kommer ikke på tale.
tirsdag 1. november 2011
Hvit tornado?
Å komme hjem fra jobb i går var en sann nytelse. Vaskehjelpa hadde vært der. For første gang.
Såpelukta reiv i nesa da jeg åpnet inngangsdøra. Vekk var støvdotter og møkk. Overflatene glinset og sofaputene sto på geledd.
Jeg fikk assosiasjon til tv-reklamen for Ajax og den hvite tornado fra 70-tallet. Noen som husker den?
Tror det skal bli en god vane hver 14. dag i tiden framover, denne hvite tornadoen. En vane jeg fint kan vende meg til, kjenner jeg.
Såpelukta reiv i nesa da jeg åpnet inngangsdøra. Vekk var støvdotter og møkk. Overflatene glinset og sofaputene sto på geledd.
Jeg fikk assosiasjon til tv-reklamen for Ajax og den hvite tornado fra 70-tallet. Noen som husker den?
Tror det skal bli en god vane hver 14. dag i tiden framover, denne hvite tornadoen. En vane jeg fint kan vende meg til, kjenner jeg.
mandag 31. oktober 2011
U-huu...
Pling, pling. Det ringer på døra mi. Utenfor venter disse.
Hvem kan stå for sånne superskumle småspøkelser? Ikke jeg ihvertfall.
Godt at jeg hadde litt snop på lur, for blodige skumlinger ville jeg ikke risikert noen knep for.
Hvem kan stå for sånne superskumle småspøkelser? Ikke jeg ihvertfall.
Godt at jeg hadde litt snop på lur, for blodige skumlinger ville jeg ikke risikert noen knep for.
Stå opp
"Stå opp en dag når ditt hjerte vil,
og vit under morgenens demrende ild:
du lever idag! Det er du som er til!"
Andre' Bjerke
søndag 30. oktober 2011
Amerikakofferten
Svigerfar er født i 1916. Nylig feiret vi 95 årsdagen hans. Han bor nå på sykehjem, der svigermor på 91 også bor.
Denne fant vi i kjelleren, når huset til svigerforeldrene ble tømt og solgt i sommer.
Nemlig amerikakofferten til svigerfar.
Kofferten er laget av faren til svigerfar, altså patriarkens oldefar. Oldefar laget flere av disse.
Svigerfar har god hukommelse. Både det som nylig har skjedd, men også det som ligger langt tilbake i tid, har han god kontroll på. Han har fortalt meg historien om denne kofferten.
Kofferten har mange fine detaljer. Her ser du låsen. Nøkkelen fins ikke lenger. Dessverre.
Kofferten er solid. Som du ser er det solide beskyttelsebeslag på hjørnene.
Nå dro riktignok aldri svigerfar til Amerika som ung. Det gjorde imidlertid ene broren hans. Han fikk med seg samme type hjemmesnekra koffert fra oldefar, da han dro til Amerika i 1929. Resten av livet levde broren i Montana, inntil han døde i vinter 100 år gammel.
Svigerfar fikk med seg amerikakofferten da han begynte på lærerskolen i Kristiansand i 1939. Da var den fylt med de eiendelene som var nødvendig for studentlivet dengang.
Hvis du ser godt etter, henger den grå merkelappen på det ene henglset der fortsatt. Ennå kan jeg såvidt lese det som står skrevet på lappen. Der står navnet hans og navn på togstoppestedet, han kom som relativt nyutdanna lærer.
Nå står amerikakofferten på gjesterommet, til minne om tiden som var.
Denne fant vi i kjelleren, når huset til svigerforeldrene ble tømt og solgt i sommer.
Nemlig amerikakofferten til svigerfar.
Kofferten er laget av faren til svigerfar, altså patriarkens oldefar. Oldefar laget flere av disse.
Svigerfar har god hukommelse. Både det som nylig har skjedd, men også det som ligger langt tilbake i tid, har han god kontroll på. Han har fortalt meg historien om denne kofferten.
Kofferten har mange fine detaljer. Her ser du låsen. Nøkkelen fins ikke lenger. Dessverre.
Kofferten er solid. Som du ser er det solide beskyttelsebeslag på hjørnene.
Nå dro riktignok aldri svigerfar til Amerika som ung. Det gjorde imidlertid ene broren hans. Han fikk med seg samme type hjemmesnekra koffert fra oldefar, da han dro til Amerika i 1929. Resten av livet levde broren i Montana, inntil han døde i vinter 100 år gammel.
Svigerfar fikk med seg amerikakofferten da han begynte på lærerskolen i Kristiansand i 1939. Da var den fylt med de eiendelene som var nødvendig for studentlivet dengang.
Hvis du ser godt etter, henger den grå merkelappen på det ene henglset der fortsatt. Ennå kan jeg såvidt lese det som står skrevet på lappen. Der står navnet hans og navn på togstoppestedet, han kom som relativt nyutdanna lærer.
Nå står amerikakofferten på gjesterommet, til minne om tiden som var.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
