lørdag 3. september 2011

Pappa kom hjem

Jeg er vokst med en pappa som var sjømann. Fra jeg ble født, fram til jeg var konfirmert, seilte han ute. Farfaren min og pappas onkel var sjømenn også, så man kan vel si jeg er vokst opp i en sjømannsfamilie. Farfar hørte til generasjonen som seilte både seilskuter og motoriserte skip, men det er en annen historie.

Pappa seilte på langfart, dvs fra Europa til Australia, Japan, Panamakanalen og "lakene" i USA. Han var borte lange perioder av gangen. For eksempel så reiste han ut når jeg var 5 mnd. Etter at jeg hadde fylt to år, så jeg han igjen. Ikke rart at jeg var skeptisk til den "fremmede mannen" som alle kalte pappa'n min.

Å ha en pappa som var borte lange perioder av gangen medførte mye savn. Savnet etter å ha en pappa som kom hjem til middag hver dag, slik mine venninners pappaer gjorde. En pappa som kunne lese godnatthistorier for meg om kvelden, eller holde bak når jeg lærte å sykle.

Pappa var flink til å skrive brev. Det var alltid stor stas når det var brev fra pappa i postkassa. Jeg kjente igjen de breva, for det sto AIR MAIL på konvolutten. Brevpapiret var tynt, og knitret når jeg åpnet det. Pappa hadde en nydelig håndskrift. Dessuten var han god til å tegne. Brevene innholdt ofte tegninger av ting han hadde sett og opplevd. Noen ganger skrev han små fortellinger om hunden "Geisha" - en hvit Samojed som han hadde ombord.
Å skrive brev er noe jeg alltid jeg kan huske jeg har likt å gjøre.

Enkelte fordeler med å ha en sjømannspappa var det heldigvis også. Vi fikk være med ut til sjøs flere ganger. På den måten fikk vi sett flere land i Europa, noe som var eksotisk i en tid hvor folk flest reiste lite utenlands. Jeg fikk også oppleve hvordan man skal sette sjøbein, og hvordan ellers livet ombord i en båt kunne arte seg.

Pappa seilte i et svensk rederi, noe som gjorde at han snakket enkelte svenske ord. Han var glad i Evert Taube, noe som har fulgt meg siden. Sangen som følger, sang jeg av og til som lita jente. Har til og med sunget den i sjømannskirken i London.

7 kommentarer:

  1. for en fin historie du forteller.. det kunne ikke vært enkelt.. hverken for deg eller din mor.. alt hun måtte klare alene.. men de turene dere fikk sammen må ha vært en opplevelse : ) selv om de nok ikke veide opp for savnet !

    jeg hadde også en pappa som var mye borte.. han var bilselger.. var bare hjemme og skiftet skjorte.. og kom hjem igjen etter sengetid.. jeg pleide visst å rope pappa etter alle menn jeg så til jeg var 4 : )

    ha en trivelig søndag !

    SvarSlett
  2. Ja, jeg kan tænke mig, at brevene fra din far har vakt stor glæde - hvor var det smukt at læse! Dejligt at han sendte breve hjem til dig, når du måtte leve med, at din han var væk hjemmefra i meget lange perioder. Jeg har selv været en 'fars pige' og kan nemt sætte mig ind i, hvor meget du må have savnet din far.
    Ha' en dejlig søndag, Elisabeth!

    SvarSlett
  3. Det var så fint å høre deg fortelle om barndom med sjømanns-pappa..helt annerledes enn min! Jeg ser brevene for meg. Og tenker på hvor rart det må ha vært.Når han kom hjem. Takk for at du deler!

    SvarSlett
  4. Så fint å lese dette om din pappa, om hvordan du gledet deg til brevene - og da jeg leste om air mail og knitrende papir, husket jeg akkurat de brev "arkene" - for en venninne var der i ett år som 18-åring, på 1980 tallet, hun sendte meg brev skrevet på akkurat sånt papir !

    Ønsker deg en flott søndag !

    PS, da jeg spilte sangen, roper min kjære i bakgrunnen; Er ikke det Evert Taube?

    SvarSlett
  5. Så fint:-)) Min pappa var heime kvar dag - men av og til på laurdagar var det venner på besøk og den gamle platespelaren stod i eit hjørne og spelte Evert Taube og andre sanger som var populære før i verden....så her fikk du fram gode minner hos meg og.

    Ha en flott dag og klem
    jannetove

    SvarSlett
  6. For et sammentreff. På fredag skulle mine åttendeklassinger lære om brevet som skriftlig sjanger. I den forbindelse spilte jeg Brevet från Lillan for dem. Pussig, - for det er lenge siden jeg har sett den nevnt.

    Sånne tekster som dette er noe av det jeg liker best å lese her i Bloggland. Barndomserindringer interesserer meg alltid, så takk for den.

    SvarSlett
  7. Sentimentalt, og jeg kjenner meg igjen...
    Jeg husker også noen av brevene, men aller mest dukken fra Japan... Heeeeelt fra Japan. Jeg pleide å skryte av det til vennene mine... Jeg var stolt over å ha en pappa som seilte på de syv hav, og som var på fjerne, eksotiske steder... Men inni meg syntes jeg det var trist...

    SvarSlett