Pappa kom hjem

Jeg er vokst med en pappa som var sjømann. Fra jeg ble født, fram til jeg var konfirmert, seilte han ute. Farfaren min og pappas onkel var sjømenn også, så man kan vel si jeg er vokst opp i en sjømannsfamilie. Farfar hørte til generasjonen som seilte både seilskuter og motoriserte skip, men det er en annen historie.

Pappa seilte på langfart, dvs fra Europa til Australia, Japan, Panamakanalen og "lakene" i USA. Han var borte lange perioder av gangen. For eksempel så reiste han ut når jeg var 5 mnd. Etter at jeg hadde fylt to år, så jeg han igjen. Ikke rart at jeg var skeptisk til den "fremmede mannen" som alle kalte pappa'n min.

Å ha en pappa som var borte lange perioder av gangen medførte mye savn. Savnet etter å ha en pappa som kom hjem til middag hver dag, slik mine venninners pappaer gjorde. En pappa som kunne lese godnatthistorier for meg om kvelden, eller holde bak når jeg lærte å sykle.

Pappa var flink til å skrive brev. Det var alltid stor stas når det var brev fra pappa i postkassa. Jeg kjente igjen de breva, for det sto AIR MAIL på konvolutten. Brevpapiret var tynt, og knitret når jeg åpnet det. Pappa hadde en nydelig håndskrift. Dessuten var han god til å tegne. Brevene innholdt ofte tegninger av ting han hadde sett og opplevd. Noen ganger skrev han små fortellinger om hunden "Geisha" - en hvit Samojed som han hadde ombord.
Å skrive brev er noe jeg alltid jeg kan huske jeg har likt å gjøre.

Enkelte fordeler med å ha en sjømannspappa var det heldigvis også. Vi fikk være med ut til sjøs flere ganger. På den måten fikk vi sett flere land i Europa, noe som var eksotisk i en tid hvor folk flest reiste lite utenlands. Jeg fikk også oppleve hvordan man skal sette sjøbein, og hvordan ellers livet ombord i en båt kunne arte seg.

Pappa seilte i et svensk rederi, noe som gjorde at han snakket enkelte svenske ord. Han var glad i Evert Taube, noe som har fulgt meg siden. Sangen som følger, sang jeg av og til som lita jente. Har til og med sunget den i sjømannskirken i London.