Shine bright like a diamond

Jeg leker meg med foto om dagen.

Enten via Instagram eller Nikon. Moro!
Akkurat på denne tida av året hvor vi er våkne når sola står opp og går ned, har vi også mulighet til å benytte den aller beste tida for fotografering. DEN er nemlig like før sola har stått opp eller like etter den har gått ned. Da er nemlig lyset magisk.

Temaet refleksjon blir jeg aldri lei. Her har jeg fotografert bilen min. Ska´kke stå på polishen og bilvasken i vinterkulda. Shine bright like a diamond!

Tillegg: Har du lyst til å kikke på flere bilder, heter jeg ordovergrind også på Instagram. Takk Helen!

Blodig alvor

Jeg er blodgiver.

Et par ganger i året har jeg avtale med blodbanken. Der tappes jeg ca 1/2 liter blod pr gang. Det hele er gjort på en halvtime.
Det foregår så her: Aller først må jeg svare på et spørsmålsskjema. Så måler de hemiglobininnholdet (blodprosenten) i blodet mitt. Selve tappinga tar 6-7 minutter. Man vartes opp med drikke underveis. Viktig å pøse på med væske for å unngå slapphet etterpå. Til slutt har jeg mulighet til å velge meg en liten gave, som takk. Så nå har jeg flere Mariskåler til isen, og Mummikopp i skapet her hjemme.

Hovedregelen er at alle friske mennesker mellom 18 og 60 år kan melde seg som blodgivere, og eventuelt gi blod til fylte 70 år.

Jeg leser på GiBlod.no hjemmeside:
Det finnes ingen erstatning for blod. Blod kan ikke fremstilles kunstig. Blod må gis. Pasientene og helsevesenet er helt avhengig av blodgivernes frivillige innsats. Siden blod har begrenset holdbarhet er det et konstant behov for nye forsyninger. Som blodgiver gjør du derfor en viktig samfunnsinnsats og vi ønsker deg velkommen som blodgiver og takker for at du ønsker å gi av deg selv.

Gir du blod?

Myndig

Verdens fineste Loppetuss fyller 21.
Familiens yngste sparker fra, og tar stadig nye steg videre i Oslostudentlivet og voksentilværelsen. Den stolte og takknemlige mamma´n syns at tida suser avsted, og minnes januardagen i nittito da det lille bustetrollet med mørke hårlokker for første gang lå i armene hennes.

Familiefeiringen fant sted på Trancher i går. Et sted virkelig verd å anbefale for dem som har lyst på en mør kjøttbit med alskens velsmakende tilbehør.

Hurra for deg, vakre jenta mi.

(Til orientering så vet mora at dattera har vært myndig siden hun fylte 18. Men fram til 1969 så ble man ikke myndig før fylte 21 år. Pussig igrunn når man tenker på at de fleste måtte ut å stå på egne bein, og tjene til livets opphold allerede etter 15-16 års alder.)

Lys lørdag

Tidlig oppe, utsovet, klar. Minus ni der ute, blekblå himmel med gryende rødme fra øst. Kaffe i koppen, knitring i ovn, yndlingspatriarken like ved. Elsker det.

Kilende forventning. Lørdagsplaner retning sør. Et par/ tre timer i bil. Venninnetreff fra gamle da'er. Bursdagsfest for den flottaste dama. Piker, vin og sang. Som har tungebåndet i behold. Gjesteseng og fin frokost dagen derpå...

Åh, jeg er så klar!! Lys lørdag til deg også!

Oppdatering:
Kan noen fortelle meg hvorfor bildet fra I-phonen min blir dosete når det vises her på Mac´n, mens det på I-phonen ser aldeles strålende klart ut? Noen tips for å unngå det mottas med stor takk.



- Posted using BlogPress from my iPhone

Fredda´n

Ferske, forlokkende, fiffige, forventningsfulle, freidige, fyldige, fredelige, fyrrige, frodige, fristende fredag!

Nå er´n her. Igjen. Beste dagen i uka. Bring it on! I´m ready!

Hundeliv

Enkelte fotografer skaper kunst.

Elliot Erwitt er, etter min mening, en av disse. Han skaper hverdagskunst. En mester i øyeblikksfotografering og perfekt timing.

Elliot som ble født i 1928 skal bl.a. ha sagt: “Det er viktig å huske at fotografering er en observasjonskunst. Det er å finne noe interessant på en ordinær plass. Det har lite å gjøre med det du ser, men alt å gjøre med hvordan du ser det”.

Ble du nysgjerrig og vil vite mer om denne mannen, kan du sjekke hjemmesiden hans her.

Eller bare kos deg med noen av bildene hans, i denne Youtubesnutten. Morsomt!

Tomt

Etter jul- og nyttårsdager med huset fylt av studentbarn med kjæreste, og hele deres herlige tilstedeværelse, kjennes det annerledes her nå.
Stille. Mindre lyder og liv.
Mindre mat å bære hjem fra butikken. Mindre klesvask og den type logistikk.


Det er alltid overgangen som merkes mest. De første dagene etter de har reist. Det er akkurat som om den ene veggen er borte.
Men. Man vender seg. Så lenge jeg vet at de unge trives og har det greit i studentlivene sine, har jeg det greit. Aldeles utmerket egentlig.

Må likevel medgi at jeg falt litt i staver, når jeg hørte "en gammel kjenning" av Sinead O´Connor. Rører ved noen strenger i meg den låten der.