Antipasti

Vel tilbake etter en fanstastisk uke i Chianti, er vi mette av ulike sanseinntrykk. Jeg kjenner jeg trenger litt tid til å fordøye alle inntrykkene, før jeg kan blogge om det.

Ikke minst på matfronten ble vi mette. Italienere kan dette med mat. Du godeste som vi har spist nydelig mat og drukket god vin.
Italierene spiser middag sent, dvs etter kl 20. Middagen deler de ofte opp i fire, dvs forrett "Antipasti", hovedrett 1 "Primi piatti", hovedrett 2 "Secondo piatti", samt dessert "Dolche". De bruker laaang tid på måltidet. Familien samles, store og små spiser, prater, røyker, spiser, drikker, prater..

Jeg liker å lage mat. Jeg liker å spise mat. Jeg er i det hele tatt opptatt av mat. En tur til Italia for meg, er sånn sett supert.

Patriarken og jeg bodde i en liten leilighet på en vingård ute på landet. Når vi er ute og reiser, skifter vi ofte på å lage middag hjemme, eller spise middag på restaurant. Denne ferien spiste vi for det meste middagene ute. Stedet vi bodde serverte en fireretters til en god pris hver kveld, hvis man ønsket. Og det ønsket vi.
Jammen var det godt å la seg varte opp.

Et par kvelder etter vi hadde lagt oss, ble vi liggende med "buken i været". Magen romla, og kroppen fordøyde. Vi er ikke vant til å spise så mye mat, så sent.
Men men... når man er i Italia, så gjør man som italienere.

Ble du sulten nå kanskje? Bildene er tre ulike antipasti servert på stedet vi bodde.

Vel, dette var forretten, en Chianti-teaser. Fortsettelse følger.

Det hedonistiske livet

Kommende uke står følgende på programmet: slentring i Firenzes trange gater med guidebok under armen, rosevin på små kafeer, sykling oppad åser og nedad bakker, picnic under et oliventre, tid til å ligge på rygg i grasset og se skyene driver avsted...

Rett og slett "det hedonistiske livet".
Tror godt jeg kan like det, sånn en ukes tid.

Det blir derfor stille her på bloggen en stund.

Om å skrive

Når jeg var yngre, sånn omtrent i den tida jeg gikk i grunnskolen og videregående, var jeg glad i å skrive. Hadde vi stilskriving på skolen var det noe som gikk enkelt for meg.

Jeg skrev dagbok i flere perioder, ja over år faktisk. Noen av de bøkene har jeg spart på. Det er underlig å ta dem fram og lese de nå. Det var tydeligvis mye frustrasjon rundt hverdagens små og store hendelser jeg fikk ut gjennom dagbokskrivinga mi. Små dikt ble det også innimellom.

Jeg var også en rev til å skrive brev. Opptil flere brevvenner hadde jeg. To perioder hadde jeg også kjærester som bodde i utlandet. Dette var jo i tida før internett og sms. Telefon var skrekkelig dyrt. Derfor ble penn og papir flittig brukt for å holde kontakten mellom stevnemøtene.

De seneste åra har det blitt lite skriving. Gjennom jobben min skriver jeg endel, men på hjemmeplan har det blitt dårlig. Et år holdt jeg riktignok på med videreutdanning. Da ble det mye skriving.

Den siste måneden med blogging har forandret på dette med å skrive. Jeg kjenner jeg er utrent. Ordene strømmer ikke like lett som jeg husker de gjorde før. I gamle dager. Men jeg begynner å forstå at det å blogge, kan gjøre noe med min evne til å formulere meg med ord. De skrevne ordene kan kanskje hjelpe meg til å sortere tankene mine.
Det kjennes fint i grunn.

Smooth

Jarle Berhoft heter denne talentfulle, unge, musikalske mannen. Stemmen hans i låta "Sunday" kiler meg i øret og gir meg gode vibrasjoner. Rytmikken gjør at jeg får lyst til å bevege meg og snurre med lette dansetrinn bortover parketten. Smooth....

Jomfruland i mai

Jeg har en venninnegjeng fra barne- og ungdomsskolen som treffes med jevne mellomrom.
En weekend i mai i fjor dro vi til Jomfruland. Vi skulle på hyttetur.

Jomfruland er en langstrakt rullesteinsøy som ligger i havgapet på Telemarkskysten. For å komme dit tok vi taxibåt fra Kragerø.

Øya er 7,5 km lang og 1 km bred på det bredeste. Øya skjermer de mange øyene i skjærgården utenfor Kragerø for bølgene fra Skagerrak.

Det bor cirka 60 fastboende på Jomfruland.

Geologisk er Jomfruland en del av en stor endemorene. Jomfruland er et stykke der ryggen på morenen stikker opp over vannet. Østover går moreneryggen under vann fra Jomfruland til Mølen i Brunlanes, og mot vest dukker den igjen opp på Tromøy.

Jomfruland er kjent for hvitveis. Hver vår i begynnelsen av mai brer hvitveisen sitt teppe over Jomfruland.
På bildet kan du se våryre jenter danse og ta Ronja-hylet over hvitveisteppe, med bar eikeskog og klar blå himmel over hodene våre. Fantastisk!

Øya ble brukt som innspillingssted i den norske filmen om Kristin Lavransdatter, nettopp på grunn av dette flotte bakteppet.

Omtrent midt på øya finnes to hvite fyrtårn, et gammelt og et nytt. Det er kun det nyeste som er i bruk i dag. Fyrtårnene på Jomfruland er svært karakteristiske og er synlige fra alle kanter. Det eldste av tårnene er åpent for publikum om sommeren.
Jomfrulands egne musikkfestival «Under to tårn» har blitt holdt på øya hver sommer siden 1999.

Jeg elsker hvitveis, Jomfruland og jenteturer!

Fugledansen

Nei, det er ikke boka om Elling av Ingvar Ambjørnsen jeg nå sikter til, men denne fascinerende filmsnutten fra BBC.

Har du 3 minutter å avse, hygg den med denne.
Den er verd det.

La dolche vita

Kommende lørdag befinner jeg meg her. Hvis da ikke askeskyen setter en stopper turen.

Kan du forestille deg meg oppi fluktstolen der, med boka mi og noe godt i glasset?

Eller at jeg titter ut av vinduet om morran for å nyte utsikten og sjekke været.

1 uke skal vi oppholde oss i disse omgivelsene Patriarken og jeg.
Midt i hjertet av Chianti håper vi på dager fylt av sol, varme, ro, tid, tur, kultur, natur, mat, vin, sykkel...

Bare ikke denne askeskyen setter en stopper for det...