Det begynner å ligne

Hvem kommer til meg når andre går bort,
hvem blir igjen?
Hvem våger se bak alt jeg har gjort,
og likevel kalle seg venn?
Hvem orker se meg som den jeg er,
og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.

Hva var løgn, hva var sant?
Hvem kan gi svar?
Jeg ble en tyv, jeg tok det jeg fant,
og gikk før de så hvem jeg var.
Jeg gjemte det jeg stjal, i hjertets svarteste dypeste brønn.

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.

Hvem venter på meg, hvem viser vei,
hvem skal gjøre meg hel?
Alt jeg flyktet fra hjemsøker meg,
som en hjemlengsel i min sjel.
Jeg ser hver tåre, hvert blikk, hvert smil, hver latter, hvert rop, hvert stønn.

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.

Hvem vil ta meg inn til seg, når det blir kaldt,
hvem vil si: du er av meg – jeg elsker din sjel gjennom alt.
Hvem orker å se meg som den jeg er,
og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn

Ole Paus

(Musikken kan bestilles her)

Til å spise opp

Kan det bli stort mer førjulssjarmerende enn dette? Neppe. Loves it!

Får meg til å tenke tilbake til tiden som var. Da jentene våre var små. To snupper med 20 mnd mellomrom. Pseudotwins. Førjulstida med barn i huset er noe for seg. Forventning og forberedelser. Spenning og glede.
Nå gleder jeg meg til studentsnuppene igjen fyller huset med latter, spas og hele sitt nærvær.

Om å være pårørende

Å være pårørende til en person med Alzheimer, kan til tider være en utfordring og en krevende oppgave. Mange opplever en følelse av sorg og savn, når en av de nærmeste rammes av denne sykdommen. Savn av det som var, mens vedkommende fortsatt lever.

En person med Alzheimer kan kanskje sammenliknes med en rose. En visnende rose. Den mister gradvis funksjon og egenskaper den tidligere hadde. Som pårørende kan man oppleve å savne egenskaper man satte stor pris på hos vedkommende. Rollene blir snudd om. Gradvis blir man foreldre til foreldrene sine.

Det er godt dokumentert at å være pårørende for en person med Alzheimer/demens, øker risikoen for helseskader. Det er i første rekke de atferdsmessige endringene og psykiatriske symptomene ved sykdommen til den som er rammet, som belaster pårørende.

Noe av det vanskeligste å takle, for min egen del, er å bli sint på en dement. Det skjer gjerne fordi man er sliten selv. Man kan også kjenne seg sint over at en har havnet i en slitsom omsorgsrolle man ikke har bedt om.

Mange pårørende sliter med, i tillegg til sorg/savn, også med sårede følelser, skyldfølelse, krisereaksjoner og ikke minst stor usikkerhet.

Ofte må man gå flere runder med seg selv, både i møte med vedkommende og etterpå.

Grenser er for meg en sentralt punkt her, for behovet er stort. Sykdommen er jo en pågående prosess. Og bevissthet hvor man selv legger energien sin, men også hvor man henter påfyll andre steder fra.

Ikke for å klage,

men bare for å riktig gni det inn:




Snakk om dramatikk, innlevelse og pasjon!
Om den gjorde meg friskere? Tja, den fikk meg iallefall til å smile.

Blå time

Et hvitt lag har lagt seg så fint over landskapet i løpet av natten. Du verden hvor flott naturen pynter seg selv. Skjuler hagens visne løv og sølete jordhauger som gravemaskinen har etterlatt seg. Det blå lyset, før sola får kraft, gjør morgenstemningen spesiell.

Fridagen starter slik jeg elsker den. Langsom. Kun vedovnens knitring og lyset fra flammene som underholdning. Legens konklusjon i går, viste ingen vei utenom antibiotika, siden bronkitten drev å koste seg nedi lungene mine. Nå håper jeg på stigende form, ettersom medisinene gradvis får virke.

Akkurat nå vil jeg bare være. Akkurat her.



"STØNNA" av Hans Ludvig Fredheim

Ta vare på stønna, slæpp a inn når'a banker på.

Rødd plass åt dekk midt i søktna, før stønna er her og nå.

Læt a sætta seg litt nedpå, uansett åssen a er.

Nåe har a å gi deg, det er dæffer hu er her.

Ta godt vare på stønna, og takk før den tida hu satt.

Før akkurat dænna ene, hu kjæm æller att.

Du trudde lenge at stønna var nåe du skulle få - bære du engong vart færdig med dæ du drev på med.

Du fekk æller tid tell å åpne de gonga da hu banke på, og skjønte før sent at stønna støtt er her og nå....

Marius

Arbeidet med Marius går sin gang. Ja, ikke helt av seg sjøl riktignok. Det er noen drøye runder når man strikker genser i herrestørrelse. Dessuten merker jeg at synet mitt har endret seg merkbart siste tiden. Når jeg sitter i stearinlysskinnet og strikker, er det fort gjort å strikke feil. Og strikkefeil forplanter seg som kjent oppover i mønsteret, noe jeg ikke ønsker. Dermed blir det å rekke opp. Fram og tilbake er like langt.

Om jeg blir ferdig til jul spør du? Er jo litt annet å holde på med i desemberdagene, enn strikking. Men det hadde jo vært hyggelig om den bløte pakka kunne overraske yndlingssønnen på julekvelden.

For helt nøyaktig 25 år siden i dag, kom yndlingssønnen til verden. Mens jeg fortsatt var student fant han sin plass i min og patriarkens sfære, der oppe i den trønderske hovedstaden. Ikke helt planlagt, men du verden så velkommen.
Første julen vi laget til, for vår nye familie som nå var blitt 3. Med nær familie langt unna, men vennekontakt tett på.
Vesle, gode gutten som raskt gjorde natt til en tid på døgnet da han sov tungt, og puppen fikk hvile. Noe som var godt for mamma'n, som fortsatte med forelesninger og studier, mens den 6 uker gamle tassen klarte brasene hjemme med pappa'n sin. At patriarken fikk tidlig ordne opp på sitt eget vis - uten min innblanding - har nok styrket hans forhold til barna. Også mens de var bittesmå.

Brått ble jeg nostagisk gitt, her jeg sitter med "bunningen" i fanget og legger kjærlighet i hver maske.

Hurra for deg, Bosse! Håper det blir tid til litt hygge i kveld også, innimellom lesing og eksamensforberedelser.

Elisabeth gjør ting hun ikke kan, del 2.

Skapdansken i meg elsker lun leverpostei med sprøstekt bacon, sjampinjånger og sure agurker som en del av julebrønsjen.

I år ville jeg lage min egen leverpostei. Hos slakteren fikk jeg tak i de nødvendige ingrediensene, samt aluminiumsformer.

Foodprosessoren er et nyttig hjelpemiddel. Raskt og enkelt gikk det. Vupti, opp i formene, inn i vannbad i stekeovenen .

Voila' !
Det ble mer en vår familie kan fortære. Ser ut som det kan bli noen spiselige julegaver til enkelte i år.