Jeg skrev dagbok i flere perioder, ja over år faktisk. Noen av de bøkene har jeg spart på. Det er underlig å ta dem fram og lese de nå. Det var tydeligvis mye frustrasjon rundt hverdagens små og store hendelser jeg fikk ut gjennom dagbokskrivinga mi. Små dikt ble det også innimellom.
Jeg var også en rev til å skrive brev. Opptil flere brevvenner hadde jeg. To perioder hadde jeg også kjærester som bodde i utlandet. Dette var jo i tida før internett og sms. Telefon var skrekkelig dyrt. Derfor ble penn og papir flittig brukt for å holde kontakten mellom stevnemøtene.
De seneste åra har det blitt lite skriving. Gjennom jobben min skriver jeg endel, men på hjemmeplan har det blitt dårlig. Et år holdt jeg riktignok på med videreutdanning. Da ble det mye skriving.
Den siste måneden med blogging har forandret på dette med å skrive. Jeg kjenner jeg er utrent. Ordene strømmer ikke like lett som jeg husker de gjorde før. I gamle dager. Men jeg begynner å forstå at det å blogge, kan gjøre noe med min evne til å formulere meg med ord. De skrevne ordene kan kanskje hjelpe meg til å sortere tankene mine.
Det kjennes fint i grunn.
